Forslag om lovendringer for vindkraft på land. Kraftutbyggere får krav om reguleringsplan

Et krav om områderegulering skal sikre å avklare overordnede arealmessige forutsetninger før det gis konsesjon til å bygge vindkraft på land. Hovedformålet er å styrke kommunenes rolle i beslutningsprosessen der den tidligere kun var en høringsinstans.

Mange vurderinger og avveininger skal fortsatt skje i konsesjonsbehandling etter energiloven. Der prosessene overlapper, som ved krav om konsekvensutredning, forutsettes det at de skal samordnes for å unngå dobbeltbehandling.

Dobbeltbehandling eller ikke. Når konsesjonsprosessen også skal koordineres med en reguleringsprosess vil det nødvendigvis bli et mer omfattende arbeid. Samtidig kan det bidra til å avklare lokal oppslutning når lokalpolitikere i større grad vil kunne si nei til vindmøller i sin egen bakhage.

Etter energiloven kreves det konsesjon for å bygge vindkraftanlegg. Etter plan- og bygningsloven av 1985 var det også reguleringsplikt.

I plan- og bygningsloven av 2009 ble konsesjonspliktige vindkraftanlegg unntatt reguleringsplikt, fordi få kommuner så nytteverdien i å behandle en reguleringsplan parallelt med konsesjonsprosessen.

Selv om kraftverkene er unntatt reguleringsplikt, må det gis dispensasjon hvis kraftanlegg strider mot gjeldende arealplan. Men forarbeidene til plan- og bygningsloven legger til grunn at vilkårene for dispensasjon alltid er oppfylt når det først er gitt konsesjon. Dessuten følger det av energiloven § 3-1 at en konsesjon kan få virkning som statlig arealplan.

Disse særreglene for kraftanlegg er blant annet begrunnet med at konsesjonsbehandlingen langt på vei ivaretar kravene til saksbehandling etter plan- og bygningsloven.

Gunstige økonomiske rammebetingelser skulle stimulere til ny og økt fornybar kraftproduksjon i Norge utover 2000-tallet. Støttetiltak og teknologiutvikling har gjort det stadig mer lønnsømt å etablere vindkraft i årene frem mot 2020, og utbyggingstakten har økt som en naturlig konsekvens.

Vindmølleparkene har møtt motstand som følge av påvirkning på natur og miljø, det lokale bomiljøet, og urfolks rettigheter. Det har i mange tilfeller også gått lang tid fra konsesjon til bygging, og i mellomtiden har turbinene vokst. Dette har ført til store protester fra lokalbefolkning og aksjonsgrupper, nylig demonstrert av Fosen-saken. Behovet for å redusere konfliktnivået er derfor betydelig.

Det ligger i forslaget at områdereguleringen skal være på et overordnet nivå. Samtidig kan det gis bestemmelser blant annet om synlighet av turbiner, maksimal høyde og inngrepsfrie områder, dersom kommunen mener at dette er relevant for om de kan godkjenne et vindkraftanlegg.

Plassering av internveger, turbinpunkter, maksimal installert effekt, antall og dimensjoner på turbiner og andre detaljer, behandles derimot i konsesjonssøknaden.

Forslaget ble fra ulike statsforvaltere møtt med at en områderegulering må være så detaljert at det er mulig å utrede konsekvensene av den. Ulike fylkeskommuner har også innspill i retning av at kommunene må kunne mene mer om detaljene.

Flere kommuner mener at det ikke er klart nok hvilken avgrensing som gjelder for detaljering i en områderegulering for kraftanlegg, og at områdereguleringen bør kunne være mer detaljert.

Departementet opprettholder lovforslaget fra høringsnotatet. Det blir spennende å se hvor langt kommunene går i å detaljere slike planer, og hva som overlates til konsesjonsprosessen med påfølgende detaljplan og MTA-plan.

Ikke minst er vi spente på hvordan kravet til områdeplan påvirker utbyggingstakten for vindkraft på land i årene fremover.

Link til lovforslaget finner du her: HER