Aktuelt

Ny dom fra Arbeidsretten om individuell ettervirkning

Skrevet av

Tora Flaatten Skaug

Publisert


Arbeidsretten avsa 11. desember 2023 en avgjørelse som fulgte opp Høyesteretts avgjørelse i HR-2021-1193-A Grefsenhjemmet II. Spørsmålet for Arbeidsretten var om ny tariffavtale med underavtaler mellom partene avskjærer krav på lønnstillegg opparbeidet i henhold til tidligere tariffavtale, eller om disse lønnsvilkårenes "individuelle ettervirkning" skulle bestå.

  • Aktuelt
  • Arbeidsrett og pensjon

Sakens bakgrunn

Saken omhandlet hvorvidt 10 sykepleiere fra Grefsenhjemmet hadde rett på å få videreført et tariffestet stabiliseringstillegg opparbeidet under tidligere tariffavtale, eller om dette tillegget falt bort da arbeidsgiveren byttet ut arbeidsgiverforeningen Virke med NHO og deres avtaler. Da NHOs tariffavtaler ikke inneholdt bestemmelser om stabiliseringstillegg mente NHO at arbeidsgiveren var bundet av den nye tariffavtalen, og at særavtalen som ga sykepleierne rett på stabiliseringstillegg måtte opphøre.

I HR-2021-1193-A konkluderte Høyesterett med at stabiliseringstillegget fra den tidligere tariffavtalen var blitt en del av den enkelte sykepleiers arbeidsavtale, og derfor ville ha "individuell ettervirkning". Dette markerte en utvikling i rettstilstanden, da dette var første gang Høyesterett anvendte en slik regel om "individuell ettervirkning". Høyesterett fremholdt derimot at stabiliseringstillegget kunne falle bort på ulike andre rettsgrunnlag. NHO påberopte flere potensielle bortfallsgrunnlag for Arbeidsretten. Det mest sentrale var at den avtalte Pleie og omsorgsoverenskomsten (POL), var til hinder for videreføring av stabiliseringstillegget.

Arbeidsretten sin vurdering

Arbeidsretten la til grunn at vurderingen må gjøres konkret for det enkelte tilfellet. I vurderingen var det første spørsmålet om det forelå noe bortfallsgrunnlag som generelt var til hinder for at arbeidsavtalene videreførte lønns- og arbeidsvilkår som fulgte av den tidligere tariffavtalen.

Retten undersøkte først partenes tilpasningsavtale, men kom til at det ikke kunne tillegges vekt den ene eller andre retningen at avtalen ikke inneholdt bestemmelser eller kommentarer tilknyttet lønnsvilkår. Videre kunne ikke forhandlingsplikten som følger av Hovedavtalen § 3-7 nr. 6 utelukke at de individuelle lønnsvilkårene fortsatt skulle ha "individuell ettervirkning". Ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6 hadde heller ikke betydning, ettersom POL ikke hadde noen uttrykkelig og entydig regulering som satt til side enhver bestemmelse i forutgående arbeidsavtale. Videre la Arbeidsretten vekt på at POL var en minsteoverenskomst, og at de reelle hensynene talte for at lønnsvilkårene kunne ha ettervirkning. I dette tilfellet stod arbeidstakers behov for lønnsvern sterkt sett opp mot tariffavtalens egnethet som styringsverktøy. Det var derfor ingen hinder for at arbeidsavtalene videreførte lønns- og arbeidsvilkår som fulgte av tidligere tariffavtaler.

Deretter vurderte retten spørsmålet om det konkrete stabiliseringstillegget i saken måtte falle bort på grunn av vedtakelsen av POL. Retten la vekt på at stabiliseringstillegget var en særlig form for lønnstillegg, som fremstod som noe annet enn de tillegg som gis til minstelønnssatser. Interessene tillegget var ment å ivareta var i liten grad dekket av bestemmelsene i POL, og de ansatte hadde fått særlige forventninger til at tillegget var fast i deres avtaler.

Stabiliseringstillegget var derfor av en slik særlig karakter at det ikke fantes grunnlag for å sette det til side – den "individuelle ettervirkningen" bestod.

Dommens betydning

Dommen gir et eksempel på lønnstillegg som får "individuell ettervirkning", selv der de nye tariffavtalene ikke på noe punkt nevner tillegget. Det er likevel ikke gitt at vilkår fra tidligere tariffavtaler får "individuell ettervirkning", dersom det finnes bortfallsgrunnlag med større vekt enn vilkårets vern.

Det må i ethvert tilfelle gjøres en konkret vurdering, og det er ikke klart hva utfallet av vurderingen ville blitt dersom tvisten hadde omhandlet lønns- eller andre arbeidsvilkår med svakere vern. Rekkevidden av Høyesteretts og Arbeidsrettens norm om "individuell ettervirkning" er derfor fortsatt uavklart.