Aktuelt

EUs aktsomhetsdirektiv og Scope 3: Har NIM tatt for mye tran?

Publisert


Selskapenes klimaforpliktelser under EUs aktsomhetsdirektiv og NIMs forståelse

Både staters og selskapers rettslige klimaforpliktelser er i stadig endring. Fredag 13. november 2026 avsa Høyesterett dom i klimasøksmål II om kravene til å utrede og vurdere forbrenningsutslipp før petroleumsprosjekter godkjennes. En annen side av debatten gjelder selskapenes selvstendige plikter til å håndtere utslipp fra kundenes bruk av produktene, såkalte nedstrøms scope 3-utslipp.

Selskapenes plikter står sentralt i den nye rapporten Aktsomhet i omstilling fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Rapporten analyserer EUs aktsomhetsdirektiv (CSDDD), som pålegger selskaper å identifisere og håndtere negative påvirkninger på menneskerettigheter og miljø. NIM gir også anbefalinger om hvordan direktivet kan gjennomføres i norsk rett ved endringer i åpenhetsloven.

NIM legger til grunn at direktivets generelle aktsomhetsregler kan omfatte nedstrøms forbrenningsutslipp og som utgangspunkt kreve absolutte utslippsreduksjoner. Det er et vidtrekkende standpunkt, særlig etter at EU fjernet den særskilte klimaomstillingsplikten gjennom omnibusendringene i 2026. Dette spørsmålet ble ikke avgjort i klimasøksmål II. Etter vårt syn går NIM langt i å tolke kundenes utslipp som konsekvenser av selskapets egen virksomhet og utlede krav om utslippskutt av aktsomhetsplikten i direktivet.

Scope 3 som del av egen virksomhet

NIM viser særlig til direktivets vedlegg, som omfatter målbar miljøforringelse med bestemte konsekvenser for mennesker, blant annet som følge av skadelige utslipp. Ordlyden gir støtte for at klimagassutslipp kan falle inn under reglene. Den avklarer likevel verken hvilke nedstrøms utslipp selskapene må håndtere, eller hvilke utslippsreduksjoner som kreves.

Direktivets definisjon av aktivitetskjeden omfatter ikke kundenes bruk av produktene. NIM erkjenner dette, men mener at forbrenningsutslipp fra petroleum likevel kan omfattes som konsekvenser av selskapets egen virksomhet. Begrunnelsen er at forbrenningen er en iboende eller uunngåelig følge av produktets tiltenkte bruk. Slik bringes utslipp fra en aktivitet utenfor den definerte aktivitetskjeden inn under reglene om egen virksomhet.

Dette er et usikkert tolkningssteg. At forbrenningen er forutsigbar, er ikke i seg selv nok til å fastlegge selskapets aktsomhetsplikt. En slik tolkning kan svekke betydningen av direktivets avgrensning av aktivitetskjeden. NIMs syn har rettslig støtte, men krever en nærmere begrunnelse enn at utslippene følger av produksjonen.

Fra kartlegging til utslippskutt

En plikt til å utrede og vurdere utslipp er ikke det samme som en selvstendig plikt til å redusere dem. NIM bruker utslippsbaner for 1,5-gradersmålet og karbonbudsjetter til å vurdere hvor alvorlig selskapenes klimapåvirkning er, og hvilke tiltak som er egnede. NIM mener at det som utgangspunkt kreves absolutte utslippsreduksjoner. Her går NIM fra å vurdere om utslipp omfattes av aktsomhetsplikten, til å konkretisere hvilke kutt selskapene må gjennomføre. Dette krever en egen rettslig begrunnelse. Klimavitenskapen er relevant, men avgjør ikke alene hvilke rettslige plikter selskapene har.

Et eksempel fra fransk rett er Paris tingretts dom 25. juni 2026 i TotalEnergies-saken. Retten påla selskapet å supplere aktsomhetsplanen med scope 3-utslipp i risikokartleggingen og tiltak knyttet til disse utslippene. Retten fastsatte ikke selv et konkret utslippsmål og utsatte behandlingen av øvrige krav i påvente av den supplerte planen. Avgjørelsen gjelder fransk aktsomhetslovgivning, ikke CSDDD. TotalEnergies har varslet anke.

NIMs analyse illustrerer en vidtrekkende tolkning av de generelle aktsomhetsreglene i klimasammenheng. Før direktivet gjennomføres i norsk rett, må grunnlaget for tolkningen og konsekvensene for selskapene utredes nærmere. Åpenhetsloven omfatter allerede miljøpåvirkninger som får negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter, men har ikke et selvstendig, generelt miljøvernformål. Ved gjennomføringen må det klargjøres hvilke miljøpåvirkninger loven skal omfatte, og hvilke plikter de utløser. Samtidig bør lovens styrker bevares: risikobasert og forholdsmessig aktsomhetsarbeid med OECD-forankring, kombinert med allmennhetens rett til informasjon.

Dersom norske myndigheter ønsker å pålegge selskapene mer omfattende klimaforpliktelser enn direktivet krever, bør det skje gjennom et uttrykkelig lovgivningsvalg. Et omfattende scope 3-ansvar bør ikke legges til grunn som en selvfølge ved gjennomføringen.