Femte runde av plastforhandlingene endte uten enighet om en avtale

INC-5.2 var etter planen siste forhandlingsrunde og ambisjonen var å få på plass en internasjonalt rettslig bindende avtale for å stanse plastforurensning. I forkant av de forhandlingene var det imidlertid knyttet stor usikkerhet til om landene som deltok i forhandlingene ville komme til enighet. Det er nå klart at forhandlingene ble avsluttet uten enighet i denne runden.

Plastforbruket globalt har eksplodert siden 1950-tallet og er forventet å tredobles innen 2060. På verdensbasis blir bare 9 % av plasten resirkulert, mens resten havner i naturen, på søppelfyllinger eller blir brent. Nanopartikler fra plast finnes i alt fra hav og jord til menneskelige organer – og utgjør en betydelig trussel mot både helse og klima.

Delegasjoner fra mer enn 170 land var samlet i Genève, Sveits fra 5.-15. august 2025 for å gjenoppta diskusjonene om FNs plastavtale, åtte måneder etter at den opprinnelige fristen for å ferdigstille en global plastavtale utløp ved utgangen av 2024. Møtet skulle opprinnelig være ferdig 14. august, men ble forlenget med én dag i håp om at landene skulle klare å komme til enighet. 

Norge har vært en pådriver i plastforhandlingene og ledet en høyambisjonskoalisjon sammen med Rwanda for å drive forhandlingene mot en sterkest mulig avtale. Koalisjonen besto av 71 land fra alle verdens regioner og hadde som mål å stoppe plastforurensning innen 2040. 

Ambisjonen for andre del av femte forhandlingsrunde var å ferdigstille en avtaletekst som kunne signeres av medlemslandene selv om mye arbeid før oppstarten av INC-5.2.

En konsensusbasert beslutningsstruktur har tillatt enkelte land å forsinke fremgang i forhandlingene. For eksempel har flere oljeproduserende land, herunder Iran, Russland og Saudi-Arabia, i samtlige forhandlingsrunder motarbeidet forslag om produksjonsbegrensninger. Et flertall av landene som har deltatt i forhandlingene ønsket imidlertid å innføre ambisiøse tiltak. 

Diskusjonene i samtlige forhandlingsrunder har vært preget av uenighet, særlig rundt:

• Reduksjon av plastforbruk og -produksjon
• Forbud mot engangsplast og farlige kjemikalier
• Bedre avfallshåndtering og sirkulær plastøkonomi
• Ansvarsfordeling og finansiering av tiltak, spesielt for utviklingsland

Under INC-5.2 har det også vært diskutert ulike mekanismer for å videreutvikle en eventuell plastavtale Det har vært sterk uenighet mellom de to frontene med høyambisjonskoalisjonen på den ene siden og flere av verdens største olje- og plastproduserende land, særlig i Midtøsten, på den andre siden, der sistnevnte har ønsket å legge sterke begrensninger på muligheten til å videreutvikle avtalen. 

FNs miljøprogram var ivrig etter å avslutte forhandlingene, som allerede før møtet var på overtid. Noen delegater og miljøgrupper var bekymret for at presset om å komme til en enighet ville gi en lite ambisiøs traktat. Enkelte uttrykte et ønske om at utfallet av INC-5.2 var at det ble vedtatt nye prosedyreregler for videre forhandlinger, som for eksempel ville åpne opp for votering. 

Til tross for store uenigheter underveis i forhandlingene, ble det mot slutten av INC-5.2 presentert et nytt utkast til avtale. Det forelå imidlertid ikke enighet om avtaleteksten blant deltakerlandene og forhandlingene ble brutt uten at noen avtale ble signert. 

Det er usikkert hva som skjer videre. Ett alternativ kan være at de ambisiøse landene går videre uten de landene som til nå har blokkert forhandlingene. 

Norges klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har gitt uttrykk for skuffelse i forbindelse med resultatet av plastforhandlingene, men er likevel klar på at Norge ikke vil gi opp og vil fortsette arbeidet med å få på plass en global avtale. 

Dersom det på et senere tidspunkt blir enighet om en global plastavtale vil dette kunne få omfattende rettslige konsekvenser både for medlemslandene og næringslivet. 

En internasjonalt rettslig bindende avtale vil pålegge medlemslandene forpliktelser til å implementere avtalens bestemmelser i nasjonal lovgivning. Dette kan innebære krav om å innføre nye reguleringer, endre eksisterende lover og etablere håndhevingsmekanismer for å sikre overholdelse av avtalens mål om å redusere plastforurensning.

Medlemslandene vil også kunne bli pålagt å etablere rapporterings- og overvåkingsmekanismer for å dokumentere fremgang mot avtalens mål. Manglende overholdelse av avtaleforpliktelsene kan potensielt medføre sanksjoner eller andre konsekvenser under internasjonal rett, avhengig av avtalens håndhevingsbestemmelser. For utviklingsland kan det også bli aktuelt med finansiell støtte og teknologioverføring for å sikre implementering av tiltakene.

For næringslivet kan en plastavtale medføre omfattende regulatoriske endringer. Avhengig av avtalens innhold kan bedrifter bli pålagt å redusere plastproduksjon og -forbruk, fase ut engangsplast og farlige kjemikalier, samt implementere krav til bedre avfallshåndtering og sirkulær plastøkonomi. Dette kan kreve betydelige investeringer i nye teknologier, endringer i produksjonsprosesser og tilpasning av forretningsmodeller.

Selmer har tidligere publisert to artikler i forbindelse med plastforhandlingene som kan leses her og her.

Selmers ESG-team følger med på utviklingen og er tilgjengelig for spørsmål.