Anders Wilhelmsen
Partner, advokat (H)
+47 482 22 251 a.wilhelmsen@selmer.noPublisert
Høyesterett forkastet 13. november 2026 statens anke i klimasøksmål II. Resultatet er at departementets beslutninger fra 2024 om ikke å omgjøre PUD-godkjenningene for Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil er ugyldige. Men dommens betydning stopper ikke ved disse feltene. Myndighetene må også forholde seg til hva rettsavklaringen betyr for andre godkjenninger.
Flertallet krever at forbrenningsutslippene fra prosjektet og deres klimavirkning utredes og vurderes sammen med utslippene fra øvrige eksisterende og godkjente petroleumsprosjekter på norsk sokkel. Dette skal inngå både i utbyggerens konsekvensutredning, som sendes på høring, og i myndighetenes vurdering.
Dommen avgjør ikke gyldigheten av andre PUD-godkjenninger. Høyesterett understreker dessuten at tillatelsene i saken ikke automatisk bortfaller overfor rettighetshaverne, som ikke var parter i saken for Høyesterett. Forvaltningen må behandle saken på nytt og ta stilling til om tillatelsene skal omgjøres eller lovlig kan opprettholdes etter at feilene er rettet.
For øvrige godkjenninger må det først undersøkes hvilke regler som gjaldt, og hva som faktisk ble utredet, hørt og vurdert. Eldre prosjekter kan ikke uten videre behandles som én gruppe; blant annet kan overgangsregler få betydning. At et felt er i drift, avgjør heller ikke i seg selv om godkjenningen er gyldig.
For prosjekter med tilsvarende mangler er ugyldighetsrisikoen likevel tydelig. Flertallet slår fast at når vesentlige miljøvirkninger er utelatt fra en konsekvensutredning etter prosjektdirektivet, er vilkåret om at feilen kan ha påvirket avgjørelsen, oppfylt. Dette er ikke det samme som at enhver utredningsmangel fører til ugyldighet.
EØS-retten krever at myndighetene treffer nødvendige tiltak for å avhjelpe brudd på prosjektdirektivets utredningskrav. Dette må skilles fra spørsmålet om plikt til å ta andre godkjenninger opp til vurdering av eget tiltak. Etter norsk rett kan en slik plikt foreligge etter en konkret vurdering. Dommen avgjør ikke om det foreligger en generell plikt til å gjennomgå andre PUD-godkjenninger. Der feil må rettes, må det vurderes konkret om det kreves omgjøring eller suspensjon, eller om etterfølgende utredning og ny behandling er tilstrekkelig.
Høyesterett åpner for etterfølgende godkjenning også når prosjektet er i gang, men bare unntaksvis og uten at utredningsplikten omgås. Utredningen må også omfatte miljøvirkninger som allerede har oppstått. En utvidet begrunnelse fra departementet er ikke nok dersom vesentlige opplysninger manglet i utredningen og dermed ikke var på offentlig høring.
Etter vårt syn bør Energidepartementet nå systematisk gjennomgå hvilke andre PUD-er som kan ha tilsvarende mangler. Gjennomgangen bør skille mellom prosjekter etter regelverk og utredningshistorikk, ikke bare etter om produksjonen har startet. Der mangler avdekkes, må det avklares hvordan de skal rettes, og hvilke konsekvenser det får for tillatelsen og videre aktivitet.
Vi understreker at dommen ikke gir grunnlag for å erklære alle andre godkjenninger ugyldige eller kreve generell stans. Men den gir heller ikke grunnlag for å la oppfølgingen bero på nye søksmål. En åpen og forutsigbar prosess vil gi både rettighetshavere og allmennheten nødvendig avklaring.