Nytt i sivilprosessen

Innhold

• Rettslig interesse
• Ankeregler og saksbehandling
• Bevis
• Habilitet
• Kontradiksjon
• Påstandsgrunnlag
• Sakskostnader
• Oppfriskning
• Rettsgebyr
• Oppdeling av sak
• Salær
• Andre avgjørelser av betydning

Ugyldighetssøksmål mot vedtak om å ikke få avlegge eksamen 

HR-2024-900-U: En student ved Norges handelshøyskole (NHH) hadde ikke gjennomført obligatoriske aktivitetskrav i to fag og fikk derfor ikke avlegge eksamen. Studenten sendte begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at NHHs vedtak skulle kjennes midlertidig ugyldige. Saken ble avvist av lagmannsretten etter tvisteloven § 1-3, fordi det ikke kunne gis dom for studentens "reelle hovedkrav" – å få avlegge eksamen.

Høyesteretts ankeutvalg påpekte at hovedkravet var et krav om at vedtakene er ugyldige, som er et rettskrav jf. tvisteloven § 1-3. Det var tilstrekkelig å oppgi hovedkrav og sikringsgrunn jf. tvisteloven § 32-5. Forføyningssaken kunne dermed ikke avvises med grunnlag i at saksøkeren ikke hadde fremstilt et forføyningskrav innenfor rammen til tvisteloven § 34-3 første ledd. Ankeutvalget påpeker at studenten hadde en aktuell interesse i en midlertidig forføyning fordi vedkommende ville ha en fortsatt, og altså aktuell interesse, i å få tatt eksamen de to fagene. Forføyningssaken måtte derfor fremmes til behandling i tingretten.

Ideelle organisasjoners søksmålsadgang

HR-2024-837-U: Saken gjaldt spørsmålet om et søksmål skulle avvises jf. tvisteloven § 1-4. Foreningen Redd Ullevål Sykehus hadde fremmet søksmål om at to statlige reguleringsplaner skulle kjennes ugyldige. Lagmannsretten forkastet anken fordi søksmålet ikke ville "realisere" foreningens formål. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at dette var en for snever tolkning av tvisteloven § 1-4, og uttalte at det var tilstrekkelig at søksmålet bidrar til oppfyllelsen av foreningens formål. Ankeutvalget fastholdt at tvisteloven § 1-4 ikke setter begrensninger for hvilke anførsler foreningen kan fremsette til støtte for sine krav.

Dobbelinnsending av begjæring om midlertidig forføyning

HR-2024-1410-U: En sak som sto for Borgarting lagmannsrett mellom en privatperson og Staten v/Helse og omsorgsdepartementet, hadde blitt stanset etter avtale mellom partene. Den private parten begjærte deretter midlertidig forføyning i saken. Lagmannsretten samtykket ikke til å behandle begjæringen om midlertidig forføyning etter stansingen, jf. tvisteloven § 16-15 første ledd annet punktum. Den private parten anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Før Høyesterett behandlet anken, ble hovedsaken igangsatt igjen for lagmannsretten. Etter at hovedsaken var igangsatt igjen hadde ankende part inngitt ny likelydende begjæring om midlertidig forføyning til lagmannsretten. Høyesterett avviste derfor anken over lagmannsrettens kjennelse, idet den private parten ikke lenger hadde rettslig interesse i å forfølge den første begjæringen.

Partshjelpers rettslige interesse i spørsmål om bevisføring for lukkede dører

HR-2024-1827-U: Den underliggende saken sto mellom Posten og lastebilprodusenter om erstatningsansvar etter ulovlig prissamarbeid. Lagmannsretten hadde avsagt kjennelse om at enkelte dokumentbevis skulle føres for åpne dører og uten pålegg om taushetsplikt. Partshjelperen for lastebilprodusentene, Scania, anket kjennelsen.
Ankeutvalget kom til at Scania hadde ankerett etter tvisteloven § 29-8 andre ledd og at de hadde rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3. Det er verdt å merke seg at denne rettigheten var i behold selv om ankeforhandlingene for lagmannsretten var innledet, noe som vanligvis gjør at ankeretten bortfaller, jf. § 29-2 tredje ledd jf. annet ledd. Dette fordi det følger av fjerde ledd at begrensningen i tredje ledd ikke gjelder for avgjørelser som er rettet mot andre enn partene. Dermed hadde partshjelperen ankeadgang selv om partene ikke hadde det, og kravet til rettslig interesse var oppfylt fordi de aktuelle bevisene ennå ikke var ført for retten.
Høyesteretts ankeutvalg nektet likevel å ta anken til behandling fordi saken ikke reiste spørsmål som hadde betydning utenfor den foreliggende saken.

Fastsettelsessøksmål og rettskrav

HR-2024-826-A: To kvinner som i flere perioder hadde vært underlagt tvungent psykisk helsevern og utsatt for inngripende tvangstiltak, reiste sak mot staten med påstand om at tvangstiltakene krenket regler i Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). 
Flertallet på fire dommere kom til at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd – denne delen av søksmålet ble avvist. Førstvoterende la stor vekt på at det er anledning til å kreve fastsettelsesdom for at noe for eksempel er rettsstridig, og at det da er begrenset behov for å låse domstolenes rettsanvendelse til enkeltregler.  
Det ble avklart av Høyesterett allerede i Rt. 2003 s. 301 at spørsmål om konvensjonskrenkelse er et rettsforhold som kan gjøres til gjenstand for et fastsettelsessøksmål, og Høyesterett kom derfor enstemmig til at søksmålene måtte fremmes for kravene om konvensjonsbrudd så langt de hadde tilstrekkelig aktualitet. Vilkåret om aktualitet var oppfylt for tvangstiltak som var iverksatt i en periode på omkring åtte år før stevning i saken ble tatt ut. Konklusjonen ble dermed at begge søksmålene kunne fremmes til behandling i tingretten, men bare så langt de gjaldt påstand om krenkelse av EMK og SP, og bare så langt de gjaldt tvangstiltak iverksatt i 2013 og senere.

Kommunens søksmålsadgang

HR-2024-1948-A: En kommune saksøkte Statsforvalteren med påstand om at vedtak om tvangsmulkt for brudd på opplæringsloven § 9 A-13 var ugyldige. Spørsmålet for Høyesterett var om kommunen hadde søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-3 eller bare § 1-4 a. Sistnevnte bestemmelse gjelder kommunens søksmålsrett mot staten om gyldigheten av et statlig organs avgjørelse. Dersom kommunen bare hadde søksmålsadgang etter § 1-4 a ville søksmålsfristen på seks måneder være utløpt. Høyesterett fastslo at utgangspunktet etter § 1-3 må forstås slik at vilkåret om tilknytning ikke er oppfylt når en kommune har hatt med saken å gjøre i egenskap av offentlig myndighet. § 1-4 a måtte ses på som et unntak fra dette. Høyesterett pekte på at pliktene i kapittel 9 A hadde karakteren av å være kommuneplikter, ikke "aktørplikter" som påhviler enhver, noe som tilsa at kommunen ikke hadde rettslig interesse etter § 1-3. Konklusjonen ble dermed at kommuner har søksmålsrett ved vedtak om tvangsmulkt etter opplæringsloven § 9 A-13 i medhold av tvisteloven § 1-4 a, men ikke etter tvisteloven § 1-3.

Rettslig interesse for å kun få fastslått at en rettsregel er brutt

HR-2024-2043-U: Den underliggende saken var et søksmål med krav om fastsettelsesdom og kompensasjon for inngrep i et patent. Saksøkte hadde reist motsøksmål, hvor spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om to punkter i motsøksmålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3. Ankeutvalget kom til at det ikke kunne kreves dom for påstander om at en rettsregel er brutt uten å nedlegge påstand om virkningene av bruddet. Det ble uttalt at unntak gjelder for spesielle tilfeller, som for eksempel krenkelser av EMK. Saksøktes krav i motsøksmålet var ikke et slikt tilfelle. 

Foreningers adgang til å erklære partshjelp

HR-2024-2165-U og HR-2024-2166-U: Den underliggende saken gjaldt et erstatningskrav mot en kommune for personskade etter mangelfull inngripen fra barnevernstjenesten. KS – Kommunesektorens Organisasjon, Trafikkforsikringsforeningen (TFF) og Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) hadde erklært partshjelp til kommunen. Spørsmålet var om TFF og YFF hadde tilstrekkelig tilknytning til saken, ettersom partshjelp bare skal tillates for foreninger "i sak som ligger innenfor deres formål og virkeområde", jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b. 

TFF og YFF ble ikke ansett å ha tilstrekkelig tilknytning til spørsmålene i den aktuelle saken til å erklære partshjelp. Høyesteretts ankeutvalg mente at det avgjørende er om utfallet av saken eller de rettslige spørsmålene saken reiser, har så stor betydning for de interessene foreningen skal fremme, at det er rimelig og naturlig at foreningen kan opptre som partshjelper, jf. HR-2020-1956-A avsnitt 58-59 med videre henvisning. Det ble vist til at foreninger allerede har mulighet til å inngi skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser, jf. tvisteloven § 15-8 første ledd bokstav a, som svekket behovet for at foreningene skulle tillates å erklære partshjelp.

Foreningers adgang til å erklære partshjelp etter anke er fremmet

HR-2024-2240-U: Den underliggende saken gjaldt et skjønn til fastsettelse av bruksverdierstatning for landbrukseiendom. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om Norges Bondelag hadde anledning til å erklære partshjelp til fordel for grunneieren etter at anken ble tillatt fremmet til Høyesterett. Det var ikke tvilsomt at Norges Bondelag hadde tilstrekkelig tilknytning til spørsmålene i den aktuelle saken, jf. tvisteloven § 15-7. Spørsmålet var om det forelå "særlige grunner" til å tillate partshjelpen, ettersom den skulle blitt erklært før anken ble tillatt fremmet, jf. tvisteloven § 30-7 første ledd analogisk anvendt. Høyesteretts ankeutvalg tillot at Norges Bondelag erklærte partshjelp. Det ble særlig lagt vekt på at partshjelpen ikke ville føre til noen endring av sakens karakter eller vidløftiggjøre den.

Overprøvingskompetanse ved spørsmål om grunnlovs- og konvensjonskrenkelse

HR-2024-1544-U: Tingretten besluttet å forby offentlig gjengivelse av en dom om overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak, jf. domstolloven § 130. NRK anket beslutningen og lagmannsretten avsa kjennelse der anken ble forkastet. Lagmannsretten prøvde bare den generelle lovforståelsen, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. 

Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse, fordi det foreligger en utvidet overprøvingskompetanse ved spørsmål om grunnlovs- og konvensjonskrenkelse – da kan også den konkrete rettsanvendelsen prøves. Anken inneholdt ingen uttrykkelig anførsel om brudd på grunnloven eller EMK, men avveiningen i domstolloven § 130 gjelder ytringsfriheten mot retten til privatliv, og NRK hadde i tillegg påberopt seg rettspraksis som omhandlet EMK. Dette ble ansett tilstrekkelig til å kreve at spørsmålet om grunnlovs- eller konvensjonskrenkelse skulle vært prøvd av lagmannsretten.

Krav til begrunnelse

HR-2024-1367-U: Spørsmålet Høyesterett behandlet var om lagmannsrettens begrunnelse var tilstrekkelig til å vise at retten hadde foretatt en reell overprøving av anken. Saken gjaldt to naboer som hadde vært i to rettsprosesser om innholdet i en makeskifteavtale, først i 2014 og senere i 2019. Saksøkeren førte det samme vitnet i begge rundene, og vant i tingrettssaken i 2019. Ankende part tok ut forliksklage mot vitnet med krav om erstatning, tapte i tingretten og anken ble nektet fremmet i lagmannsretten. Lagmannsrettens begrunnelse gikk i stor grad ut på en vurdering av tingrettens dom.

Flertallet i ankeutvalget kom til at en reell overprøving var gjennomført. Lagmannsretten har adgang til å vise til tingrettens begrunnelse jf. tvisteloven § 19-6 femte ledd. Lagmannsretten uttalte at ankende parts anførsler ikke brakte noe nytt inn i saken. Høyesterett fremhevet at kravet til begrunnelse beror på den enkelte sak.

Krav til begrunnelse

HR-2024-1348-U: Lagmannsretten hadde nektet samtykke til å behandle en anke i en sak om en jaktrett, med henvisning til at tvistegjenstandens – altså jaktrettens – verdi var mindre enn 250 000 kroner, jf. tvisteloven § 29-12 første ledd. Lagmannsrettens beslutning ble anket til Høyesterett, der spørsmålet dreide seg om lagmannsretten hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse hvor hvorfor jaktrettens verdi var under 250 000 kroner. Lagmannsretten hadde beregnet jaktrettens verdi t på grunnlag av årlig leieverdi delt på en kapitaliseringsrente. Lagmannsretten hadde lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 % istedenfor den alminnelige kapitaliseringsrenten på landbrukseiendom, som siden 2014 har vært på 4 %, jf. Rt. 2014 s. 1203. 

Høyesteretts ankeutvalg uttalte at å legge til grunn en annen rente enn standardrenten på 4 % krever en særlig begrunnelse. Lagmannsretten hadde kun slått fast at man ved verdsettelse av jaktrett alene må benytte en høyere rente enn 4 %: "Inntektene fra jakt er mer usikker, og vil variere mer enn den langsiktige avkastningen fra jord- og skogbruk", og la deretter til grunn en rente på 6 %. Det var uklart for ankeutvalget hvilken "usikkerhet" lagmannsretten siktet til, og hvorfor usikkerhet tilsa en høyere kapitaliseringsrente. Ankeutvalget uttalte at usikkerhet ved bevisvurderingen om hva fremtidig kontantstrømmer fra jaktretten ville være, ikke i seg selv ikke gir grunnlag for å anvende en høyere eller lavere rentesats enn standardrenten. Begrunnelsen gjorde det ikke mulig for ankeutvalget å vurdere om beslutningen var basert på korrekt rettsanvendelse, og beslutningen ble opphevet.

Ankerett ved tvangssalg

HR-2024-1834-U: En begjæring om tvangssalg ble rettet mot grunnbokshjemmelshaver av eiendommen. Eiendommen ble besluttet tvangssolgt. Vedkommende eide eiendommen kun pro forma, og de reelle eierne anket beslutningen. Lagmannsretten avviste anken. Høyesteretts ankeutvalg bemerket at lagmannsretten hadde tolket tvisteloven § 29-8 første og andre ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-12 riktig når retten kom til at personer som ikke var part for tingretten, ikke har rett til å anke en kjennelse som går ut på at en begjæring om tvangssalg tas til følge. Dette gjelder selv om det skulle være riktig som de ankende partene hevder, at de skulle vært gjort til parter for tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-4 første ledd tredje punktum.

Lagmannsrettens kompetanse til å nekte samtykke til ankebehandling i avskjedssaker

HR-2024-2369-U: Lagmannsretten hadde nektet samtykke til å behandle en anke i en sak om urettmessig avskjed etter arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at saken gjaldt formuesverdier. Ettersom tvistesummen var under 250 000 kroner, ble samtykke til ankebehandling nektet etter tvisteloven § 29-13 første ledd. Det sentrale spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om saken gjaldt formuesverdier i tvistelovens forstand eller ikke. Høyesteretts ankeutvalg kom til at saken gjaldt formuesverdier. Ankeutvalget mente at det må foretas en konkret vurdering av om det dominerende i tvisten er gyldigheten av avskjeden eller de økonomiske kravene. Ettersom arbeidstakeren hadde sagt opp frivillig, og uenigheten gjaldt om det ble avtalt at vedkommende skulle fratre stillingen omgående eller jobbe ut oppsigelsestiden, mente ankeutvalget at sakens dominerende karakter måtte anses å være av økonomisk art.

Krav til begrunnelse ved ankenektelse

HR-2024-2388-U: Hovedsaken gjaldt erstatning for økonomisk tap i etterkant av avslutning av et arbeidsforhold. Arbeidstakeren hadde fraskrevet seg rettighetene i arbeidsmiljøloven kapittel 15 mot etterlønn ved fratreden, jf. arbeidsmiljøloven § 15-16 andre ledd. Arbeidstakeren fikk medhold i tingretten. Lagmannsretten hadde nektet anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling, med en kort begrunnelse om at kravet ikke kunne føre frem, som henviste til rettslitteratur. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om begrunnelsen var tilstrekkelig for å nekte anken fremmet. Høyesteretts ankeutvalg kom til at beslutningen ikke var tilstrekkelig, og opphevet lagmannsrettens beslutning. Det ble lagt vekt på at rettsspørsmålet syntes å være uavklart og hadde et prinsipielt tilsnitt.
 

Bevistilgang

HR-2023-1857-U: Lagmannsretten hadde besluttet at enkelte dokumenter skulle fremlegges, men gitt anledning til å sladde det som ble anført å være forretningshemmeligheter. Spørsmålet som ble reist for Høyesterett var om lagmannsretten skulle fått bevis fremlagt for å avgjøre om de inneholdt forretningshemmeligheter før det ble gitt anledning til sladding. Høyesterett fastslo at det ikke kan utledes noen slik plikt av tvistelovens regler. Om det skulle kreves at dokumentene ble utlevert retten før avgjørelse, var opp til lagmannsrettens skjønn. 

Ankende part hadde også begjært fremlagt et dokument som motparten hadde tilgang til, men som ankende part måtte betale 13 000 kroner for tilgang til. Dette ble ikke tatt til følge av lagmannsretten. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at partene ikke hadde "tilnærmet lik tilgang" etter tvisteloven § 26-5 tredje ledd første punktum og opphevet lagmannsrettens avgjørelse på dette punktet.

Bevisforbud for betroelser til advokat

HR-2024-1950-U: Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var rekkevidden av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5. Saksøkeren begjærte innsyn i kommunikasjonen mellom saksøkte og saksøktes underleverandør, og anførte at bevisforbudet ikke kom til anvendelse fordi korrespondansen det krevdes innsyn i ikke direkte gjaldt tvisten som kravet om bevistilgang sprang ut av. Ankeutvalget sluttet seg til lagmannsrettens tolkning, og uttalte at utgangspunktet er at all korrespondanse knyttet til et advokatoppdrag er omfattet av bevisforbudet, uansett hvilken sak korrespondansen gjelder eller hvilket formål klienten har for kontakten med advokaten. Det var heller ikke avgjørende om advokaten sto som avsender eller mottaker, så lenge korrespondansen hadde en tilknytning til prosessoppdraget. Saksøkerens anke over lagmannsrettens kjennelse ble dermed forkastet.

Fremleggelse av bevis for Høyesterett etter anke er fremmet

HR-2023-2324-U: Den ene parten hadde fremlagt et dokumentbevis omtrent seks uker etter at anken til Høyesterett var tillatt fremmet. Motparten samtykket ikke til fremleggelsen. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om beviset skulle tillates fremlagt. Vilkåret er at "særlige grunner taler for det", jf. tvisteloven § 30-7 første ledd.
Høyesteretts ankeutvalg tillot beviset fremlagt. Det ble vist til at ankeutvalgets "praksis er liberal", og at beviset ikke ville føre til en endring i sakens karakter eller vidløftiggjøre den.
 

Inhabilitet pga. ektefellens arbeidsplass og aksjepost

HR-2024-1036-A: Høyesterett behandlet en ankesak hvor Gjensidige Forsikring var part. Spørsmålet var om høyesterettsdommer Stenvik var inhabil, jf. domstolloven § 108. Stenviks ektefelle var ansatt i Gjensidige, leder for foretakets interne klageorgan og eide aksjer til en verdi på rundt 1,2 millioner kroner. Høyesterett uttalte at det sentrale er hvordan forholdet fremstår utad, og at en økonomisk interesse må ha et visst omfang. Høyesterett kom til at omverdenen etter "en objektiv målestokk" ville ha en rimelig og saklig grunn til å tvile på høyesterettsdommer Stenviks upartiskhet i saken, som derfor måtte vike sete.

Inhabilitet pga. kollegiale forhold

HR-2023-2431-A: Spørsmålet dreide seg om en konstituert dommer i Høyesterett var inhabil ved behandling av en sivil sak anket fra Borgarting lagmannsrett, fordi vedkommende vanligvis jobbet der. Saken var behandlet i lagmannsretten i samme avdeling som vedkommende arbeidet i før konstitusjonen til Høyesterett. 
Som et generelt utgangspunkt kan en konstituert dommer delta ved overprøving av en dom fra den lagmannsretten dommeren kommer fra når vedkommende ikke selv har hatt befatning med saken. For at inhabilitet skal inntre etter domstolloven § 108 må det foreligge særegne omstendigheter som er egnet til å skape berettiget tvil om dommerens nøytralitet og uavhengighet. Alminnelige kollegiale forhold i en stor domstol som Borgarting kan ikke i seg selv begrunne inhabilitet. Saksforholdet sto her i motsetning til Rt. 2011 s. 1133, der Høyesterett hadde kommet til at en tingrettsdommer fra en liten tingrett var inhabil ved lagmannsrettens overprøving av en sak. Konklusjonen ble dermed at dommeren ikke ble ansett inhabil.
 

Manglende frist

HR-2023-2454-U: Lagmannsretten nektet ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 første ledd uten å avvente varslet dokumentasjon fra ny prosessfullmektig. Spørsmålet Høyesterett behandlet var om lagmannsrettens saksbehandling i tilstrekkelig grad ivaretok retten til kontradiksjon. Tvistesummen var opprinnelig 200 000 kroner, men ny prosessfullmektig varslet i anken at ankende parts syn på tvistesummen kunne endre seg. I lagmannsrettens beslutning ble det kommentert at ankende part ikke hadde fremmet nye anførsler eller fremlagt nye opplysninger om tvistesummen, og la til grunn at den fortsatt var 200 000 kroner. 

Høyesteretts ankeutvalg uttalte at det måtte fremstå "ganske klart" at ankende part ville komme med nye opplysninger, og at det hadde vært naturlig for lagmannsretten å sette opp en frist for oppfølging. Det ble lagt vekt på at det gikk kort tid mellom anken og lagmannsrettens avgjørelse, og at det er begrensede muligheter for å anke en avgjørelse etter tvisteloven § 29-13 første ledd til Høyesterett. Dette gjorde at lagmannsrettens avgjørelse i praksis ville føre til at tingrettens dom ble rettskraftig. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet.

Ikke fremlagt dokument

HR-2023-1913-U: Lagmannsretten hadde vektlagt et dokument som ikke var fremlagt i saken. Det ble påpekt at det skal lite til for at en slik feil anses for å ha hatt betydning. Høyesterett opphevet dermed de delene av lagmannsrettens dom som hadde blitt påvirket av feilen, jf. tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d.

Skriftlig innlegg

HR-2024-641-U: Lagmannsretten hadde avsagt dom uten å være kjent med en av partenes skriftlige innlegg. Dette skjedde fordi innlegget ikke hadde blitt journalført og ført inn i domstolens systemer. Høyesteretts ankeutvalg fastslo at siden saken ble behandlet skriftlig , var det av særlig betydning at retten var kjent med alle innlegg fra partene. Det var derfor i strid med Grunnloven § 95 og EMK art 6 nr. 1 at lagmannsretten hadde avsagt dom uten å være kjent med innlegget.

Vektlegging av perifert bevis

HR-2024-1381-U: Lagmannsretten hadde i sin erstatningsutmåling lagt vekt på en utregning i en takstrapport som ikke var trukket frem eller ført som bevis av partene. Takstrapporten hadde blitt nevnt i forbindelse med et mindre poeng i saken, men ikke som relevant for erstatningsutmålingen. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at lagmannsretten i dette tilfellet burde ha varslet partene om at retten vurderte å bygge den aktuelle delen av erstatningsutmålingen på rapporten, i tråd med tvisteloven § 11-1 tredje ledd andre punktum. 

Grunnforhold

HR-2024-1151-U: I en sak om naturskadeerstatning hadde partene vært enige om at grunnforholdene var enestående (naturlige). Staten ønsket å fremlegge ny sakkyndig vurdering og føre et nytt sakkyndig vitne som bygget på at grunnforholdene var menneskeskapte. Høyesteretts ankeutvalg kom til at dette var et nytt faktisk grunnlag (påstandsgrunnlag), som ville endre sakens karakter og tyngdepunkt.  Anførselen om at grunnforholdene var menneskeskapte ble derfor ikke tillatt gjort gjeldende, jf. tvisteloven § 30-7, og den sakkyndige vurderingen og det sakkyndige vitnet ble ikke tillatt ført som bevis. 

Nytt vurderingstema

HR-2023-2240-U: En av partene fremmet en ny anførsel for Høyesterett om lemping av ansvar etter avhendingslova § 7-2. Anførselen ville bringe inn et nytt vurderingstema i saken som skilte seg vesentlig fra det som var påberopt tidligere. Den måtte da anses som nytt faktisk grunnlag (påstandsgrunnlag). Ettersom det nye påstandsgrunnlaget reiste spørsmål av en annen karakter enn resten av saken, ble det ikke tillatt gjort gjeldende, jf. tvisteloven § 30-7.

"Vunnet i det vesentlige"

HR-2023-1999-U: Lagmannsretten hadde lagt vekt på et forlikstilbud i vurderingen av om en sak var "vunnet i det vesentlige", jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Høyesterett kom til at dette var gal rettsanvendelse. Forlikstilbud har betydning for sakskostnader i to sammenhenger: Spørsmål om helt eller delvis fritak etter § 20-2 tredje ledd og spørsmål om "tungtveiende grunner" tilsier at sakskostnader tilkjennes en part som "har fått medhold av betydning" etter § 20-3. Avslåtte forlikstilbud nevnes som eksempler på slike "tungtveiende grunner". Vurderingen etter tvisteloven § 20-2 andre ledd går ut på å undersøke hvor stor differansen er mellom hva parten har krevd og hvor stor del av dette kravet parten har fått medhold i. I en slik differansevurdering er det ikke relevant å vektlegge at motparten har avslått forlikstilbud.

Småkrav og sakskostnader

HR-2024-87-U: Saken gjaldt anke over en sakskostnadsavgjørelse i en småkravsak der det var to saksøkere som hadde vunnet saken. De to saksøkerne hadde dermed krav på sakskostnader. Etter tvistelovens § 10-5 annet ledd kan det ikke tilkjennes sakskostnader i småkravsaker som overstiger 20 % av tvistesummen eller er større enn 50 000 kroner. Tingretten og lagmannsretten hadde kommet til at begrensningene i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjaldt for hver enkelt av de to saksøkte som hadde vunnet saken, ikke for det samlede sakskostnadsansvaret. Høyesteretts ankeutvalg var enig med tingretten og lagmannsretten. Det ble vist til at de alminnelige sakskostnadsreglene i tvisteloven kapittel 20 også kommer til anvendelse i småkravsaker, og at kravet på sakskostnader skulle avgjøres særskilt for hver part, jf. tvisteloven § 20-6. Formålsbetraktninger og reelle hensyn alene kunne ikke etablere unntak fra den klare ordlyden i § 20-6. Saksøkerens anke over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet. 

Trygderetten

HR-2024-530-U: Lagmannsretten hadde kjent en kjennelse fra Trygderetten ugyldig og tilkjent den trygdede sakskostnader for lagmannsretten og Trygderetten. Høyesteretts ankeutvalg viste til at tvistelovens sakskostnadsbestemmelser ikke gjelder for Trygderetten, som er et forvaltningsorgan. Sakskostnadsspørsmålet avgjøres etter trygderettsloven § 29 jf. forvaltningsloven § 36. Det er derfor trygdemyndighetene, eventuelt Trygderetten, som ved den nye behandlingen av saken må ta stilling til sakskostnadsspørsmålet ved den første behandlingen av saken i Trygderetten. Lagmannsrettens tilkjennelse av sakskostnader for Trygderetten ble opphevet.

Selvprosederende part

HR-2024-307-U: Lagmannsretten hadde tilkjent en selvprosederende part sakskostnader etter tvisteloven § 20-5 første ledd tredje punktum med utgangspunkt i faktisk anvendt tid og en timesats på 1 200 kroner. Det ble vist til at parten hadde utført arbeid som ellers ville ha blitt utført av en prosessfullmektig til en betydelig høyere timepris. 
Høyesteretts ankeutvalg uttalte at begrensningen til «rimelig godtgjøring» for eget arbeid innebar at parten hadde krav på å få dekket faktiske kostnader han var påført, men ikke det som eventuelt var spart ved at det ikke var engasjert prosessfullmektig. Lagmannsrettens lovanvendelse var da ikke riktig. Lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader ble opphevet.

Ulovfestet unntak fra tvisteloven

HR-2024-1862-U: Lagmannsretten hadde tilkjent sakskostnader i en sak om midlertidig forføyning, hvor begjæringen om forføyning ikke ble tatt til følge. Høyesteretts ankeutvalg kom til at lagmannsretten uriktig hadde innfortolket et ulovfestet unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 20-9. Sakskostnader kan kun tilkjennes hvis tvisteloven kap. 20 hjemler et slikt krav, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 443 og Rt. 2015 s. 385. Spørsmålet om sakskostnader for tingretten måtte da vurderes etter tvisteloven § 20-4, noe lagmannsretten ikke hadde gjort. Lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnadene for tingretten ble derfor opphevet.

Fri sakførsel

HR-2024-1929-U: Hovedsaken gjaldt en anke til Høyesterett over tingrettens og lagmannsrettens hevingskjennelse. Hovedsaken ble hevet fordi domstolene ikke hadde jurisdiksjon. Høyesterett nektet å fremme anken, og ankemotpartene hadde dermed krav på sakskostnader. Ankeutvalget bemerket at ankemotpartenes sakskostnader dekkes av bevillingene om fri sakførsel, jf. rettshjelploven § 22 tredje ledd. I et slikt tilfelle skal saksomkostninger etter tvisteloven kapittel 20 tilkjennes det offentlige i den utstrekning det er nødvendig for å dekke utgiftene til fri rettshjelp, jf. rettshjelploven § 23. Dersom en part som har fri sakførsel likevel har fått tilkjent saksomkostninger personlig, skal kravet først overdras til det offentlige dersom motparten ikke betaler, jf. rundskriv fra Statens sivilrettsforvaltning, SRF-2017-1, punkt 8.3.

Sakskostnader ved behandling av begjæring om fraværsdom

HR-2024-2310-U: En part hadde fremsatt begjæring om fraværsdom. Begjæringen ble ikke tatt til følge av hverken tingretten, lagmannsretten eller Høyesterett. Grunnen til dette om var at det ville vært urimelig å nekte ankemotparten en videre behandling av saken. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om parten som hadde begjært fraværsdom, likevel skulle tilkjennes sakskostnader for sine utgifter knyttet til begjæringen, til tross for at begjæringen ikke førte frem. Høyesteretts ankeutvalg kom til at parten som hadde begjært fraværsdom skulle tilkjennes merkostnadene for begjæringen, jf. tvisteloven § 20-4 bokstav c. Merkostnadene var pådratt som følge av uaktsomhet hos den andre partens prosessfullmektig ved at tilsvar ble inngitt for sent. Selv om begjæringen om fraværsdom ikke ble tatt til følge, mente ankeutvalget at parten kunne klandres for å ha pådratt parten som begjærte fraværsdom kostnadene til begjæringen.
 

Oppfriskning av sak

HR-2024-738-U: Dom fra lagmannsretten ble anket ca. tre måneder etter ankefristens utløp. Det ble begjært oppfriskning jf. tvisteloven § 16-12 begrunnet med at det var urimelig å nekte parten videre behandling av saken, at saken var av stor personlig og økonomisk betydning, samt at oversittelse av fristen skyldtes kommunikasjonssvikt mellom parten og hans advokat.

For å gi oppfriskning i denne saken måtte det anses "urimelig å nekte parten videre behandling på grunn av forsømmelsen" jf. tvisteloven § 16-12 tredje ledd. Høyesteretts ankeutvalg kom til at vilkårene for oppfriskning ikke var oppfylt. Det ble vektlagt at fristoversittelsen var lang. Tidsperioden styrket at motpartens forventning om at saken ikke ville ankes og saken var allerede behandlet i to instanser med samme resultat.

Oppfriskning av ankefrist

HR-2024-2324-U: En avledet anke ble inngitt til Høyesterett over tre måneder etter ankefristen. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om det skulle gis oppfriskning etter tvisteloven § 16-12. Oppfriskning ble ikke gitt. Det ble særlig vektlagt at fristoverskridelsen var lang. Hensynet til motpartens innrettelse talte dermed med styrke mot at det skulle gis oppfriskning.
 

Avvist anke

HR-2024-30-U: Ved innsendelse av stevning til tingretten ble ikke rettsgebyr betalt. Saksøker begjærte oppfriskning for oversittelse av fristen for å betale rettsgebyr. Lagmannsretten krevde rettsgebyr for å behandle anken, og avviste saken pga. manglende betaling. Saken ble anket til Høyesterett med anførsel om at kravet om innbetaling av rettsgebyr utgjør et brudd på EMK art. 6.
Høyesteretts ankeutvalg viste til rettsgebyrloven § 5 b, hvor det følger at en anke over tingrettens gebyravgjørelse er gebyrfri. Anken til lagmannsretten var derfor gebyrfri, og den skulle derfor ikke vært avvist på grunnlag av at rettsgebyr ikke var innbetalt. Kjennelsen ble dermed opphevet.

Utelatt rettsgebyr

HR-2024-1125-U: Høyesteretts ankeutvalg nektet fremmet en anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Ankeutvalget påpekte at rettsgebyret for anken til lagmannsretten var utelatt i sakskostnadsavgjørelsen. Dette var en feil som "kan og skal" rettes jf. tvisteloven § 19-8 første ledd. Det ble forutsatt at lagmannsretten ville rette opp dette i sin avgjørelse.

Informasjon om følgene av å ikke betale rettsgebyr

HR-2024-2083-U: En begjæring om rekonstruksjon ble avvist på grunn av manglende forskuddsbetaling av rettsgebyr. Tingretten hadde sendt et brev med betalingsfrist, der det blant annet ble opplyst at begjæringen om rekonstruksjon kunne bli avvist dersom gebyret ikke ble betalt innen fristen. Brevet kom i retur til tingretten. Det fremkom av folkeregisteret at tingretten hadde sendt brevet til, den registrerte bostedsadressen og ikke postadressen til den som sendte begjæringen. Vedkommende som sendte begjæringen var dermed ikke kjent med følgene av å ikke betale rettsgebyr innen fristen. Høyesteretts ankeutvalg fastslo at det da følger av tvisteloven § 16-9 andre ledd at vilkårene for avvisning ikke var oppfylt. Tingrettens kjennelse ble dermed opphevet.

Deling av erstatningssak

HR-2023-2142-U: Lagmannsretten hadde besluttet å dele en erstatningssak etter en arbeidsulykke jf. tvisteloven § 16-1 andre ledd andre punktum. Beslutningen ble anket fordi ankende part mente at spørsmålet om årsakssammenhengen mellom skaden og tapet måtte behandles i sakens første del. 

Høyesteretts ankeutvalg pekte på at tvisteloven § 16-1 andre ledd andre punktum tillater at behandlingen av en erstatningssak kan deles i to. I så fall må det først må avgjøres om det foreligger erstatningsansvar, før så omfanget av et slikt ansvar avgjøres. Årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og realskaden hører til spørsmålet om det foreligger erstatningsansvar. Årsakssammenheng mellom realskaden og det tapet som er lidt er et spørsmål om ansvarets omfang. Beslutningen om deling i denne saken måtte forstås slik at det var vurderingen av årsakssammenhengen mellom realskaden og tapet som var lidt som var utsatt. Delingen av saken var dermed utslag av korrekt rettsanvendelse.

Fastsettelse av salær

HR-2024-1054-U: Saken gjaldt et erstatningssøksmål hvor anke ble nektet fremmet både for lagmannsrett og Høyesterett. Ankende part ba Høyesterett om å fastsette egen prosessfullmektigs godtgjørelse for alle instanser. Det var ikke adgang til å fastsette godtgjøringen for underinstansene jf. tvisteloven § 3-8 andre ledd.

Høyesteretts ankeutvalg viste til at ved fastsetting av godtgjørelse skal det tas hensyn til "de kostnader det er rimelig å pådra parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom parten og prosessfullmektigen" jf. tvisteloven § 3-8 første ledd andre punktum. Godtgjøringen ble nedsatt, og det ble lagt vekt på at anken var uforholdsmessig lang gitt sakens karakter og mulighet for å nå frem. I denne saken var det innsendt en anke på 26 sider og to etterfølgende prosesskriv. Advokatens prisoverslag til klient var en del lavere enn summen salæret endte på.

Saksbehandlingsfeil

HR-2023-1860-U: Saken gjaldt en tvist mellom arbeidsgiver og arbeidstakere om etterbetaling av lønn. Arbeidsgiver anførte at arbeidsmiljøloven ikke kom til anvendelse og anførte rammeforskriften § 4 med unntak fra arbeidsmiljøloven til støtte for det synet. Lagmannsretten hadde ikke tatt stilling til denne anførselen. Høyesteretts ankeutvalg tilla feilen ubetinget virkning jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav c, og lagmannsrettens dom ble opphevet. Saken gir en påminnelse til domstolene om å ta stilling til alle anførsler som fremmes. 

Voldgiftsklausul

HR-2023-2055-A: Saken gjaldt tolkning av voldgiftsloven § 7 første ledd første punktum om "domstolene" sin plikt til å avvise søksmål som hører under voldgift dersom en part begjærer avvisning senest samtidig med at parten går inn på sakens realitet. Høyesteretts ankeutvalg slo fast at forliksrådet er en domstol i voldgiftsloven § 7 sin forstand selv om det ikke er definert som det i domstolloven § 1. I ordlyden "begjærer avvisning" er en generell påstand om avvisning ikke nok. Det må fremgå at den er begrunnet med at det er avtalt voldgift. For at parten "går inn på sakens realitet" er det tilstrekkelig med et minimumstilsvar, altså en ubegrunnet avvisning av kravet.