De viktigste resultatene fra COP28

Klimatoppmøtet i Dubai mellom 30. november og 12. desember er siste møte i serien av COP-toppmøter for partene i FNs klimakonvensjon fra 1992, Parisavtalen og Kyotoprotokollen. Møtet er konvensjonenes øverste beslutningsorgan, og her samles statsledere fra hele verden for å diskutere og forhandle om hvordan fremtidige klimaendringer kan begrenses og nødvendige tiltak tas.

Den generelle oppfatningen er at COP28 leverte flere gode resultater, og om avslutningen kan kalles noe lunken, kan partene med rette vise til fremskritt fra forrige COP. Forhandlingene gikk som ventet på overtid og det var harde diskusjoner om ordlyden i sluttdokumentet. For at den endelige teksten kunne vedtas, måtte alle deltakerland være enige. Avtaleteksten ble vedtatt på et avsluttende plenumsmøte onsdag morgen.

Allerede første dag ble det enighet rundt klimafondet for tap og skade. Fondet skal gå til mennesker i særlig sårbare områder av verden som er utsatt for de negative konsekvensene av klimaendringene. Dette er mange land som i liten eller tilnærmet ingen grad har bidratt til klimagassutslipp, men som likevel påvirkes mest. Tanken er at landene som har stått for klimagassutslipp er de som skal bidra økonomisk med å dekke tap og skader.

Etableringen av fondet har i lang tid vært en vanskelig sak for landene å enes om. Etter flere tiårs hardt arbeid fra mange interessenter, ble det enighet om å etablere et tap og skade fond under COP27 i fjor. Operasjonaliseringen av fondet har måtte vente til årets klimamøte, men allerede på den første dagen av COP28 ble vilkårene for fondets operasjonalisering enstemmig vedtatt.

Hittil er det til sammen lovet inn rundt 3 milliarder kroner til fondet – og enda flere land vil trolig melde inn sine bidrag etter hvert. Dette er utvilsomt en god start da behovet for støtte er stort. Ekstremvær, flom, og økt havnivå som følge av klimaendringer har allerede ført til store tap, og vil trolig øke ytterligere i årene fremover.

Arbeidet er ikke ferdig. For det første må tilsagn om penger faktisk oppfylles og fordeles til de som trenger bistand. I tillegg må det avklares hvordan midlene skal fordeles og prioriteres mellom de sårbare landene og områdene.

"The Global Stocktake", som på norsk har fått navnet "Den globale gjennomgang", er en pulsmåling i regi av Parisavtalen som skal foretas hvert 5 år. Denne skal gjøre landene i stand til å følge med på utviklingen i klimaendringer, samt vurdere hvordan iverksatte tiltak fungerer og behov for justeringer.

En synteserapport fra september i år bekreftet et betydelig sprik mellom landenes nåværende ambisjoner rundt utslippskutt og de nødvendige kuttene som trengs for å nå Parisavtalens temperaturmål. På COP28 var landenes oppgave å komme til enighet om en politisk respons til synteserapporten, som skulle fullføre den første globale gjennomgang. Dette var imidlertid ingen lett oppgave. Forhandlingene strakte et døgn på overtid, og det var først på morgenen onsdag 13. desember at forhandlingspartene kunne melde at et endelig sluttdokument var vedtatt.

Dette er de viktigste temaene og konklusjonene landene kom til i den globale gjennomgang:

1. Omstilling bort fra fossile brensler 

Forrige COP27 endte i skuffelse for mange da ordlyden i sluttdokumentet i siste liten ble endret fra utfasing til nedfasing av fossile brensler. Temaet var ventet å være en av de mest betente på denne COPen. Gjennom hele klimatoppmøtet ble utfasing av fossile brensler løftet opp som et utslagsgivende tiltak i kampen mot klimaendringer fra flere hold. FN's Generalsekretær oppfordret alle land til å tilslutte seg målet om å utfase fossile brensler, og EU fremhevet utfasing av fossile brensler som et tiltak som skal prioriteres i klimakampen. Flere land mente imidlertid at utfasing av fossile brensler ikke er aktuelt, særlig oljeproduserende land.

I dagene mot avslutningen av COPen var det klart at dette ville være et vanskelig tema for statene å enes om. Det er særlig denne ordlyden som gjorde at landene ikke var ferdig med et sluttutkast til den globale gjennomgangen innen den fastsatte fristen på mandag. Den endelige ordlyden forhandlingspartene landet på ble en mellomvariant i form av å anerkjenne en overgang bort fra fossile brensler:

"Transitioning away from fossil fuels in energy systems, in a just, orderly and equitable manner, accelerating action in this critical decade, so as to achieve net zero by 2050 in keeping with science;"

Også såkalte ineffektive subsidier til fossil energi som ikke berører energifattigdom eller rettferdig omstilling, skal fases ut så fort som mulig.

Selv om utfasing - som mange håpet på - var umulig for partene enes om, er vedtaket historisk i internasjonal klimarett. Det er første gang verdens land er kollektivt blitt enige om en omstilling bort fra fossile brensler og subsidier.  

2. Nye mål for fornybar energi og energieffektivisering 

Som et tiltak for å holde globale oppvarming under 1,5 grader, ble landene også enige om en tredobling av kapasiteten av fornybar energi globalt innen 2030, i tillegg til en dobling av energieffektivisering innen 2030. Selv om flere land underveis i COP28 signaliserte tilsvarende ambisjoner, var det ingen selvfølge at alle medlemslandene vedtok et slikt fornybarmål. Sluttdokumentet inneholder ingen spesifisering om hvordan målet skal oppnås eller hvilke land som skal gjøre hva.

3. Økte ambisjonsnivåer i nasjonale klimaplaner

Alle landene skal i 2024 og 2025 utarbeide nasjonale klimaplaner for utslippskutt og tilpasning for årene fram mot 2035. I tråd med Parisavtalen skal planene være mer ambisiøse enn dagens planer og ikke minst uttrykke det høyeste mulige ambisjonsnivået for hvert enkelt land. Like før forrige COP meldte Norge inn et økt klimamål med reduksjon i utslipp på minst 55 prosent. Dette reduksjonsmålet skal altså økes ytterligere nå.

4. Utvikling av null- og lavutslippsteknologier 

Landene ble enige om å jobbe for en akselerering av null- og lavutslippsteknologier. Av disse utpekes karbonfangst- og lagring, kjent som CCS, spesielt. CCS skal særlig brukes i sektorer hvor det er vanskelig å kutte utslipp, de såkalte "hard to abate" sektorene, blant annet produksjon av sement, stål og diverse kjemikalier og tungtransport som luftfart og shipping.

Klimatilpasning var også et sentralt tema på årets klimatoppmøte. Klimatilpasning handler om tiltak som reduserer sårbarheten overfor klimaendringer, øker tilpasningsevnen og styrker klimarobustheten, eksempelvis bygging av flomvegger, varslingssystemer for ekstremvær og bytte til avlinger som tåler tørke. Mens det primære fokuset i klimadiskusjonene dreier seg om begrensning av klimaendringer, har klimatilpasning fått en stadig større rolle det siste tiåret.

Under Parisavtalen ble det globale målet for tilpasning, The Global Goal on Adaptation, vedtatt; en felles forpliktelse til å drive politisk handlingsvilje og støtte til klimatilpasning. Hvordan dette reelt sett skal implementeres har imidlertid vært usikkert. Uenighetene retter seg særlig mot fastsettelsen av ambisiøse og målbare mål for tilpasning, hvordan klimatilpasning skal måles og etterspores, samt økonomisk bistand til økt tilpasning.

Håpet har vært at landene ville komme til enighet om en avtale rundt det globale målet for tilpasning på COP28 – noe de klarte. I et avtaleutkast utarbeidet under årets klimatoppmøte, understrekes blant annet viktigheten av økt økonomisk bistand til tilpasning.

COP28 inneholdt også andre gode tilpasningsnyheter. Den globale gjennomgang anerkjente landenes arbeid rundt å utvikle klimatilpasningsplaner i tillegg til den økonomiske bistanden som er nødvendig. Videre lovet flere land økt støtte til fondet for klimatilpasning, inkludert Norge som har lovet å gi 100 millioner kroner.