Klimakvoter og insolvens: Lagmannsrettens avgjørelse i Norwegian-saken

Oslo tingrett avsa 19. desember 2024 dom i en prinsipiell sak mellom Norwegian Air Shuttle ASA (Norwegian) og Staten v/Klima- og miljødepartementet som gjelder ileggelse av et overtredelsesgebyr på 399 685 275 kroner for manglende innlevering av klimakvoter. Saken gjaldt spørsmål om hvordan plikten til årlig innlevering av klimakvoter i klimakvoteloven og klimakvotedirektivet skal behandles ved tvangsakkord etter rekonstruksjonsloven. Tingretten kom til at plikten til å innlevere klimakvoter var oppfylt ved at staten var tilbudt dividende i henhold til rekonstruksjonsplanen, og at vedtaket om ileggelse av overtredelsesgebyr var ugyldig. Saken er nå avgjort også av lagmannsretten, som i dom av 12. mars 2026 kom til motsatt konklusjon, og frikjente staten. Norwegian har varslet at dommen vil ankes. I det følgende gir vi en oversikt over de sentrale problemstillingene saken reiser.  

I midten av mars 2020 innførte Norge og flere andre land reiserestriksjoner grunnet covid-19. Norwegian måtte i løpet av få dager kansellere 85 prosent av sine flyvninger og permittere omtrent 7 300 ansatte, og havnet i en alvorlig finansiell krise. Etter begjæringer fra Norwegian 18. november og 8. desember 2020, ble domstolsstyrte rekonstruksjonsforhandlinger åpnet i henholdsvis Irland og Norge. 

Kvoteplikten for utslipp i 2020 frem til åpning av rekonstruksjonsforhandling ble, i henhold til norsk og irsk insolvenslovgivning, omregnet til en pengefordring. Miljødirektoratets rett til dividende ble beregnet til omtrent 7 500 000 kroner.  

Dersom operatører ikke leverer inn klimakvoter innen fristen, ilegges et overtredelsesgebyr på 100 euro per manglende kvote. I vedtak av 21. september 2021 ila Miljødirektoratet Norwegian 399 685 275 kroner i overtredelsesgebyr for manglende innlevering av klimakvoter. Norwegian klaget på vedtaket, men Klima- og miljødepartementet besluttet 16. desember 2022 å opprettholde Miljødirektoratets vedtak. Saken ble bragt inn for Oslo tingrett.  

Norwegian anførte at en omregning av plikten til å levere inn klimakvoter til en pengefordring som ga rett til dividende var riktig fremgangsmåte etter insolvenslovgivningen, og at klimakvoteloven ikke tilsa at kvoteplikten skulle ha vært behandlet på annen måte. Å oppfylle kvoteplikten fullt ut 30. april 2021 ville ha vært ulovlig etter insolvenslovgivningen anførte Norwegian, og dessuten erstatningsbetingende og straffbart etter bestemmelsene om kreditorvern i straffeloven. 

Staten ved Klima- og miljødepartementet var uenig, og mente at kvoteplikten er av en annen karakter enn plikter som kan gjøres om til penger. Staten trakk i saken en parallell til flyselskapers slot-tider. Flyselskapene har slot-tider som angir når flyene kan ta av fra flyplassene. Disse kan selges, men har man solgt slot-tidene sine så kan man ikke også ta av selv på den aktuelle slot tiden. Tilsvarende mente departementet at dersom man har solgt klimakvotene, så kan man ikke også ha utslipp tilsvarende disse kvotene, uten å levere inn kvoter for utslippene. 

Tingrettens vurdering var at tilbakeleveringsplikten av klimakvoter måtte anses som en fordring i insolvenslovgivningens forstand. Selv om tolkningsrommet som er tilgjengelig etter anerkjente tolkningsprinsipper utnyttes fullt ut, var det etter tingrettens syn ikke mulig å tolke insolvenslovgivningen EØS-konform.  

Tingretten konkluderte med at Norwegian hadde oppfylt sin plikt til å overføre klimakvoter ved å tilby staten dividende i henhold til rekonstruksjonsplanen. Klima- og miljødepartementets vedtak 16. desember 2022 ble ansett ugyldig. Staten ble dømt til å betale til Norwegian 400 420 644,84 kroner med tillegg av forsinkelsesrenter, samt 9 752 169 kroner i erstatning for sakskostnader. Staten anket saken inn til lagmannsretten.  

Lagmannsretten kom til at plikten til å returnere kvoter ikke kunne gjøres opp med dividende, at det ikke hefter andre feil ved gebyrvedtaket som innebærer at det er ugyldig, og at gebyret Norwegian ble ilagt heller ikke er en en etterprioritert fordring.  

Lagmannsretten konstaterer innledningsvis i avgjørelsen at det ikke står direkte i direktivet at plikten til å returnere klimakvoter ikke kan gjøres opp som dividende. EFTA-domstolen har imidlertid pekt på at returneringsplikten må håndheves spesielt strengt. Lagmannsretten viser til en dom fra EFTA-domstolen fra 2024 der EFTA-domstolen kom til at klimakvotedirektivet er til hinder for at nasjonal lovgivning kan bestemme at plikten til å levere inn kvoter kan gjøres opp med dividende i tvangsakkord i forbindelse med rekonstruksjon. Det følger av dommen at lagmannsretten ikke har et annet syn på tolkningen enn EFTA-domstolen.  

Det følger av presumsjonsprinsippet at lovgivningen så langt som mulig skal tolkes i samsvar med Norges folkerettslige prinsipper. Etter prinsippet om EØS-konform tolkning skal nasjonale domstoler så langt som mulig for å nå et EØS-konformt resultat. Lagmannsretten pekte på at spørsmålet er om insolvensregelverket stenger for en EØS-konform tolkning. Etter rekonstruksjonsloven kan tvangsakkord gå utpå en prosentvis reduksjon av gjelden (dividende), og akkord er bindende for alle fordringshavere med fordring. Staten hadde i saken anført at de ikke har en "fordring" på levering av klimakvoter, slik at kravet på innlevering av klimakvoter falt utenfor rekonstruksjonen. En slik tolkning vil kunne innebære en EØS-konform tolkning, som ikke gir motstrid mellom det norske insolvensregelverket og klimakvoteregelverket. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at det ikke følger av ordlyden eller andre rettskilder at staten har en "fordring" mot Norwegian på levering av klimakvoter. Lagmannsretten kom på dette grunnlag til at plikten til å innlevere klimakvoter ikke kan gjøres opp med dividende.   

Kvotehandel er et komplekst rettsområde, og løsningene er ikke alltid åpenbare ut fra hva som fremstår som den mest klimavennlige løsningen. Saken reiser også interessante problemstillinger i spenningsforholdet som kan oppstå mellom nasjonal lovgivning og EØS-regelverk. Lagmannsrettens tilnærming illustrerer at EØS-konform tolkning kan få betydelig gjennomslag, også på rettsområder som tradisjonelt har vært ansett som nasjonale anliggender.   

Saken avdekker et regulatorisk tomrom i skjæringspunktet mellom insolvensrett og klimakvoterett. Det kan argumenteres for at lovgiver bør ta stilling til hvordan slike situasjoner skal håndteres, fremfor å overlate spørsmålet til domstolene. En mulig løsning kunne være å innføre særregler i klimakvoteloven eller rekonstruksjonsloven som adresserer kvoteplikt ved insolvens. 

Norwegian har varslet anke, og saken kan dermed ende i Høyesterett. En høyesterettsavgjørelse vil kunne gi viktige avklaringer om forholdet mellom EØS-rettslige forpliktelser og norsk insolvensrett, og vil trolig ha betydning langt utover klimakvotefeltet.