Publisert
Høyesterett avsa 28. februar 2024 en dom om krav om fritak fra nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 (2). Samtlige dommere kom til at arbeidstakeren ikke hadde rett på fritak, men med noe ulike begrunnelser.
Saken gjaldt en offshorearbeider som krevde fritak fra nattarbeid av helsemessige årsaker. Arbeidstakeren hadde vært ansatt i bedriften siden 2008, og fikk hjerteinfarkt i 2020. Han ble derfor frarådet å jobbe nattestid av legen. Arbeidsgiver la til rette for at arbeidstakeren skulle unngå nattarbeid, og han hadde siden 2020 kun blitt satt opp på et fåtall nattvakter. Arbeidstakeren ønsket likevel et formelt fritak fra nattarbeid.
Etter arbeidsmiljøloven § 10-12 (2) har en arbeidstaker som regelmessig jobber om natten rett til fritak fra arbeidstidsordningen dersom "vedkommende av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det og fritaket kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten". Bestemmelsen gjennomfører en bestemmelse fra EU sitt Arbeidstidsdirektiv, og skal etter flertallet syn forstås som en rett til å bli stående i samme stilling, uten nattarbeid, med mindre det medfører en "vesentlig ulempe" for virksomheten. Det legges med andre ord opp til en konkret interesseavveining.
Partene var i denne saken enige om at arbeidstakeren regelmessig jobbet natt og at han grunnet helsemessige årsaker hadde behov for fritak. Det avgjørende var dermed om fritaket kunne gjennomføres uten at det medførte en "vesentlig ulempe" for virksomheten.
I den konkrete vurderingen la Høyesterett til grunn at det er en høy terskel for hva som kan utgjøre "vesentlig ulempe" for virksomheten. Arbeidstakeren hadde tidligere hatt hjerteinfarkt, og det var godt dokumentert at nattarbeid medførte økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Et fritak for nattarbeid for den aktuelle arbeidstakeren ville imidlertid medføre andre organisatoriske problemer for arbeidsgiver. Blant annet forsøkte virksomheten så godt det lot seg å gjøre å ta hensyn til at det var flere som ikke ønsket nattarbeid av helsemessige årsaker, krav til faglig kompetanse på oppdrag og at bedriften ønsket å unngå overtid hos ansatte. I tillegg ble det lagt vekt på at arbeidstakeren hadde avvist et tilbud om arbeid på land. Høyesteretts flertall konkluderte derfor med at fritak for nattarbeid for arbeidstakeren ville medføre en "vesentlig ulempe" for virksomheten.
Mindretallet, som besto av én dommer, konkluderte med det samme, men med en annen begrunnelse. Etter mindretallets oppfatning måtte arbeidsmiljøloven § 10-2 (2) forstås slik at arbeidsgiver uansett hadde oppfylt sin plikt ved å tilby annet arbeid på land.
Dommen bidrar til å klargjøre hva som kan utgjøre en "vesentlig ulempe" for virksomheter ved arbeidstidsordninger. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, men dommen illustrerer at der arbeidsgiver vil få store organisatoriske utfordringer med å gi fritak fra nattarbeid og har prøvd å tilrettelegge med å tilby annet arbeid, skal det mye til for at en arbeidstaker har rett til fritak.