Nytt i sivilprosessen – januar til april 2026

• Rettslig interesse
• Ankeregler og saksbehandling
• Krav om muntlighet
• Verdifastsetting av ankesum
• Utvidelse av påstand
• Inhabilitet
• Partshjelp
• Bevis
• Sakskostnader
• Misbruk av Rettsvesenet
• Voldgift

Begunstiget arbeidstaker under kollektiv pensjonsavtale har selvstendig søksmålsadgang mot forsikringsselskapet

HR-2026-781-A: Saken gjaldt en ansatt som hadde reist søksmål mot arbeidsgiverens pensjonsforsikringsselskap, Storebrand Livsforsikring AS, med krav om oppjustering av pensjonsgrunnlaget. Den ansatte ble delvis ufør i 2017, og i pensjonsavtalen mellom arbeidsgiver og Storebrand var det avtalt at pensjonsgrunnlaget bare skulle oppjusteres for arbeidstakere som var helt arbeidsdyktige. Hennes fremtidige pensjon, og dermed også den premien arbeidsgiver betalte, ble beregnet på grunnlag av et ti år gammelt lønnsnivå, noe som ville gi lavere pensjon. Kvinnen anførte at avtalevilkåret var i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 og avtaleloven § 36, og krevde revisjon av pensjonsforsikringsavtalen mellom arbeidsgiver og forsikringsselskapet.

Spørsmålet for Høyesterett var om arbeidstakeren hadde rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3, samt om arbeidsgiveren i så fall måtte trekkes inn som part. Høyesterett viste til at aktiv søksmålskompetanse i privatrettslige forhold foreligger når saksøkeren påstår seg materielt berettiget overfor saksøkte, og at domstolene ved vurderingen av om søksmålsvilkårene er oppfylt, uprøvd må legge til grunn saksøkerens pretensjon om det materielle kravet. Holdbarheten av kravet hører under realitetsavgjørelsen, ikke under spørsmålet om rettslig interesse. Ettersom kvinnen pretenderte at hun som begunstiget i pensjonsforsikringsavtalen hadde selvstendige rettigheter, og at Storebrand overfor henne var forpliktet til å oppjustere pensjonsgrunnlaget, hadde hun etter Høyesteretts syn et klart beskyttelsesverdig behov for å få dom overfor Storebrand.

Høyesterett kom også til at arbeidsgiveren ikke måtte trekkes inn som part, og avviste Storebrands anførsel om at en eventuell oppjustering av beregningsgrunnlaget ville kunne medføre økt premie for arbeidsgiveren. Høyesterett viste til at muligheten for økt premie ble for avledet og indirekte til at det kunne begrunne nødvendig prosessfelleskap og at en mulig økt premie dessuten var et forhold mellom Storebrand og arbeidsgiveren.

Subsidiært motkrav om et patentets gyldighet kan fremmes i ankeinstansen

HR-2026-705-U: Saken gjaldt spørsmålet om et motkrav om å kjenne et patent ugyldig kunne fremmes til behandling i lagmannsretten. Et norsk selskap innen olje- og gassteknologi hadde saksøkt to konkurrenter for påstått inngrep i to patenter knyttet til innstrømningskontroll i petroleumsbrønner. De to konkurrentene fremsatte motkrav om at patentene kjennes ugyldige, men presiserte at de ikke krevde dom for ugyldighet dersom retten frifant dem for inngrep. Oslo tingrett frifant de saksøkte for inngrep og tok ikke stilling til ugyldighetskravet. Da saksøkeren anket, opprettholdt de to konkurrentene motkravet om ugyldighet i anketilsvaret, og Borgarting lagmannsrett besluttet å fremme dette til behandling. Saken reiste dermed spørsmål om saksøkte i en patentinngrepssak kan fremsette et motkrav om ugyldighet subsidiært – det vil si betinget av at retten finner at det foreligger patentinngrep – og om et slikt subsidiært motkrav kan fremmes til behandling i lagmannsretten når tingretten ikke tok stilling til det.

Ankeutvalget forkastet anken og klargjorde på tre sentrale punkter. For det første var motkravet om ugyldighet ikke frafalt etter tvisteloven § 18-4 ved at det ble gjort subsidiært. For det andre slår ankeutvalget fast at patentloven § 61 første ledd første punktum – som forbyr frifinnelse i inngrepssaker basert på en prejudisiell ugyldighetsvurdering – ikke innebærer at retten må ta stilling til gyldigheten dersom dette ikke er nødvendig for å frifinne saksøkte. Prosessøkonomiske hensyn tilsier snarere at retten stilles fritt. Disposisjonsprinsippet er til hinder for at retten tar stilling til et subsidiært krav som ikke er nødvendig å avgjøre. For det tredje må et subsidiært motkrav som tingretten ikke trengte å ta stilling til, likevel anses «avgjort» av tingretten etter tvisteloven § 29-4 første ledd, slik at kravet kan fremmes i ankeinstansen.

Kjennelsen avklarer dermed at saksøkte i patentinngrepssaker kan benytte subsidiær påstand for ugyldighetskravet uten å miste retten til å forfølge dette i ankeinstansen, og at en slik fremgangsmåte ikke er i strid med patentloven § 61 eller tvistelovens system.

Statens adgang til partshjelp og spørsmål om frafall av ankerett

HR-2026-622-U: En kommune hadde ilagt en grunneier (A) pålegg om retting av tiltak i strandsonen og tvangsmulkt. A klaget vedtaket til statsforvalteren, men da klagen ikke ble behandlet innen seksmånedersfristen etter forvaltningsloven § 27 b andre punktum, reiste A søksmål. Tingretten og Agder lagmannsrett gav A medhold i at vedtaket var ugyldig. Kommunen anket til Høyesterett, og staten ved Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet erklærte partshjelp til støtte for kommunen. Saken reiste to prosessuelle spørsmål: om kommunen hadde frafalt ankeretten, og om staten hadde adgang til å tre inn som partshjelper etter tvisteloven § 15-7.

Ankeutvalget avviste at ankeretten var frafalt. Etter tvisteloven § 29-6 kreves et uttrykkelig frafall rettet til motparten. At kommunedirektøren overfor media hadde gitt uttrykk for at dommen ikke skulle ankes, tilfredsstilte ikke dette kravet, og frivillig betaling av sakskostnader innebar heller ikke frafall av ankerett, jf. Rt-1988-237 og Rt-1995-1820.

Når det gjaldt partshjelp, fant ankeutvalget at staten oppfylte vilkåret i tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a om «reelt behov begrunnet i egen rettsstilling». Avgjørende var at Høyesteretts dom ville få direkte betydning for statens myndighetsutøvelse som klageorgan – klagebehandlingen var stilt i bero hos statsforvalteren, og dersom lagmannsrettens dom ble stående, måtte staten klagebehandle flere saker på nytt. Ankeutvalget understreket i tillegg at staten aktivt kan velge å gjenoppta klagebehandlingen, og at et klagevedtak i så fall måtte gjøres til tvistegjenstand med staten som motpart. Det var derfor ikke nødvendig å vurdere vilkåret i bokstav b om særskilte interesser. Anken ble fremmet for bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen knyttet til strand- og fjellplanleggingsloven 1971 §§ 2 og 3.

Saksbehandlingsfeil ved nektelse av ankeframleggelse når sentralt rettsspørsmål ikke var vurdert

HR-2026-417-U: Saken gjaldt om lagmannsretten med rette nektet å fremme en anke etter tvisteloven § 29-13 første ledd i en tvist om forbrukers angrerett. En forbruker hadde kjøpt et kurs og finansiert dette med en tilknyttet kredittavtale med en bank. Da angringen av kurskjøpet ble avslått av kursselskapet og forbrukeren lot være å betale banken, reiste banken inkassosak og fikk medhold i tingretten. Lagmannsretten nektet å fremme anken uten å kommentere hvorvidt forbrukeren hadde en avledet angrerett i medhold av angrerettloven § 27 – slik at angring av kurskjøpet automatisk medførte bortfall av den tilknyttede kredittavtalen.

Ankeutvalget pekte på at dette reiste et uavklart EØS-rettslig spørsmål og at tingretten bare hadde behandlet dette spørsmålet overfladisk. Lagmannsretten ikke hadde kommentert det overhodet. Etter ankeutvalgets syn var dette en saksbehandlingsfeil: når et så sentralt og uavklart rettsspørsmål ikke er vurdert, kan lagmannsretten ikke uten videre nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet, og spørsmålet om anken skal fremmes må behandles på nytt. Ankeutvalget tok ikke stilling til om det faktisk foreligger avledet angrerett i et slikt tilfelle.

Krav om muntlig forhandling ved tvangsfravikelse av bolig

HR-2026-9-U: Saken gjaldt tvangsfravikelse av fast eiendom etter heving av leieforhold etter husleieloven § 9-9 første ledd bokstav e, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d. Det faktiske grunnlaget var skriftlige klager fra naboer om bråk, narkotikabruk og innbrudd, som fremleietakeren på sin side tilbakeviste ved egne erklæringer fra bekjente og en annen beboer. Verken tingretten – som ikke tok begjæringen til følge – eller lagmannsretten – som tok den til følge og beordret fravikelse – hadde holdt muntlige forhandlinger. Leietakerne hadde krevet muntlighet allerede for tingretten.

Ankeutvalget slo fast at lagmannsretten begikk en saksbehandlingsfeil ved å avgjøre ankesaken skriftlig. Utgangspunktet etter EMK artikkel 6 nr. 1 er at det skal holdes muntlig forhandling i minst én instans i saker om borgerlige rettigheter og plikter. Unntak kan gjøres der saken utelukkende reiser rettslige eller tekniske spørsmål, og der domstolen rettferdig og forsvarlig kan avgjøre saken på grunnlag av skriftlige innlegg – men ikke der det foreligger omtvistede faktiske bevisspørsmål som nødvendiggjør troverdighetsvurderinger. Her var bevisbildet sammensatt og sterkt omtvistet, terskelen for tvangsfravikelse er høy, og en begjæring om tvangsfravikelse av bolig er et særlig inngripende tiltak med stor velferdsmessig betydning. Siden tingretten heller ikke hadde holdt muntlige forhandlinger, måtte lagmannsretten gjøre det. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet.

Sammenlegging av krav ved beregning av ankesum

HR-2026-191-U: Saken gjaldt beregningen av ankegjenstandens verdi etter tvisteloven § 29-13 første ledd i en sak om oppreisningserstatning. A var i tingretten dømt til å betale oppreisning til tre fornærmede med henholdsvis 260 000, 130 000 og 130 000 kroner – totalt 520 000 kroner. A anket erstatningsutmålingen og nedla påstand om at samlet erstatning skulle reduseres til 180 000 kroner, en differanse på 340 000 kroner. Lagmannsretten nektet anken fremmet under henvisning til at hvert av de tre kravene, vurdert isolert mot den enkelte ankemotpart, lå under ankesumgrensen på 250 000 kroner.

Ankeutvalget opphevet beslutningen og klargjorde at lagmannsretten hadde feiltolket regelen i tvisteloven § 17-3 første ledd. Bestemmelsen fastslår at «flere krav mot samme eller flere saksøkte i samme sak legges sammen ved verdifastsettingen». Ankeutvalget understreket at dette er noe annet enn forening av selvstendige søksmål etter tvisteloven § 15-6, der verdiene beregnes separat for hvert søksmål og partene forblir prosessuelt uavhengige. Her var det snakk om én sak med tre krav, og kravene skulle derfor summeres. Samlet differanse var 340 000 kroner – godt over ankesumgrensen – og saken skulle ikke ha vært underlagt samtykkekravet i § 29-13 første ledd.

Grensen for hva som krever samtykke etter tvisteloven § 30-7

HR-2026-260-U: Saken gjaldt en tvist om gyldigheten av fordelingen av deltakerandeler i en petroleumsforekomst, der et olje- og gasselskap hadde fått anken fremmet for rettsanvendelsen. Under saksforberedelsen fremla olje- og gasselskapet et prosesskriv der selskapet redegjorde for sitt syn på hva som inngikk i lagmannsrettens bevisbedømmelse, og som Høyesterett dermed kunne bygge på. Ankemotpartene – herunder staten og øvrige selskaper – anførte at prosesskrivet inneholdt nye innvendinger som krevde samtykke etter tvisteloven § 30-7.

Ankeutvalget tok utgangspunkt i at § 30-7 bare krever samtykke for nye krav, utvidelse av påstanden, nytt faktisk grunnlag eller nye bevis – ikke for påstandsgrunnlag som har vært påberopt for lagmannsretten, nye rettslige synspunkter, eller faktiske omstendigheter som ikke skiller seg vesentlig fra det som tidligere er påberopt, jf. Rt-2012-1573 og HR-2025-435-U. Ankeutvalget kunne ikke se at olje- og gasselskapet hadde gjort gjeldende noe nytt krav eller utvidet påstanden, og heller ikke fremmet nytt faktisk grunnlag eller nye bevis. Tillatelse etter § 30-7 var derfor ikke nødvendig, og anførslene ble ikke avskåret.

Tidligere deltakelse i prejudikatssak medfører ikke inhabilitet

HR-2026-416-A: En kommune anførte at tre høyesterettsdommere var inhabile til å delta i behandlingen av en ankesak om erstatning for brudd på EMK artikkel 8, fordi de alle tre hadde deltatt i HR-2024-1169-A, som ville stå sentralt i den nye saken. Kommunen la særlig vekt på at de tre dommerne, dersom de fastholdt sine standpunkter fra den tidligere saken, ville kunne utgjøre et bestemmende flertall.

Høyesterett tok utgangspunkt i det klare og konsekvente prinsippet fra rettspraksis – senest bekreftet i HR-2017-327-A – om at en dommer som tidligere har gitt uttrykk for en oppfatning av et rettsspørsmål, ikke er inhabil til å dømme i en senere sak der den rettslige problemstillingen er den samme. At det i denne saken var trukket ut tre dommere med befatning med den tidligere saken, endret ikke dette utgangspunktet. Vurderingen etter domstolloven § 108 første punktum, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1, er om de særlige forholdene etter en objektiv målestokk gir omverdenen rimelig og saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet. Det kom Høyesterett til at de ikke gjorde. At de tre til sammen ville kunne utgjøre et flertall ved stemmegivningen, rokket heller ikke ved denne vurderingen.

Likelydende avtaler gir ikke grunnlag for partshjelp

HR-2026-895-U: Saken gjaldt tolkning av en avtale om finansiell kraftforvaltning mellom en gartner og et energiselskap, der anken var henvist til behandling i Høyesterett. En rekke andre gartnerier som hadde inngått identiske avtaler med energiselskapet erklærte partshjelp til støtte for ankende part, og anførte at Høyesteretts avgjørelse for alle praktiske formål ville bli avgjørende for deres egne saker mot Lyse.

Ankeutvalget nektet partshjelp og klargjorde grensen for vilkåret om «reelt behov begrunnet i egen rettsstilling» etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a. Det er ikke tilstrekkelig at partshjelperen har inngått en likelydende avtale med samme motpart og derfor har interesse i at den ene partens syn på tolkningen fører frem. En slik interesse er en ren prejudikatsinteresse – domsresultatet vil ikke påvirke gartnerienes egne rettigheter eller plikter, og har ingen direkte faktisk virkning for dem. Dette er uttrykkelig angitt i forarbeidene som utilstrekkelig, og bekreftes av Rt-2008-574. Prosessøkonomiske hensyn, som gartneriene også påberopte, kan etter ankeutvalgets syn ikke veie opp for at det materielle vilkåret ikke er oppfylt.

Bortfall av bevissikringsvilkår underveis gir grunnlag for heving av saken

HR-2026-732-U: Saken gjaldt vilkårene for heving av bevissikringssaker etter tvisteloven § 28-2. Saken utsprang av en tvist mellom en bilprodusent og en tidligere ansatt, der bilprodusenten i 2023 fikk gjennomført bevissikring av over 23 000 filer etter reglene i tvisteloven kapittel 28, men aldri benyttet materialet da den underliggende arbeidsrettstvisten – som gjaldt krav etter arbeidsmiljøloven § 2 A-5 samt krav om sletting og erstatning – ble ført for tingretten. Bilprodusenten opplyste i juni 2024 at det ikke lenger var behov for å oppnevne en sakkyndig for bevisundersøkelse av filene og bevissikringssaken ble i februar 2025 hevet av Buskerud tingrett. Bilprodusenten anket, men heving ble opprettholdt av Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts ankeutvalg.

Ankeutvalget bekrefter at terskelen for å etablere bevissikring etter tvisteloven § 28-2 ikke er særlig høy, i tråd med HR-2014-962-U: bevisopptaket må gjelde forhold av rettslig betydning for et hovedkrav, men det er ikke et vilkår at hovedkravet er sannsynliggjort, og det kreves heller ikke sannsynlighetsovervekt for at beviset vil få betydning i en tvist. Disse vilkårene må imidlertid være oppfylt gjennom hele prosessen. Etter ankeutvalgets syn var det faktum at det sikrede materialet ikke ble ansett av partene å ha betydning da tvisten ble behandlet i tingretten et tungtveiende argument for at det sikrede materialet ikke vil ha betydning i den pågående ankerunden om hovedkravet.

Avskjæring av nye bevis og vitnebevis for Høyesterett

HR-2026-502-U: Et maritimt holdingselskap hadde fått medhold av Høyesteretts ankeutvalg i å fremme anke over Borgarting lagmannsretts dom om gyldigheten av Skatteetatens vedtak om tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav b. Under saksforberedelsen fremsatte staten tre krav om ny bevisførsel etter tvisteloven § 30-7: fremleggelse av korrespondanse mellom holdingselskapet og selskapets revisor, bevistilgang til ytterligere slik korrespondanse, og bevisopptak av en revisor, som ikke hadde vært ført som vitne i noen av underinstansene.

Ankeutvalget tok utgangspunkt i den liberale praksisen for nye bevis etter tvisteloven § 30-7 første ledd, men understreket at det sentrale vurderingstemaet er om bevisene vil endre sakens karakter eller vidløftiggjøre den, jf. HR-2026-339-U. Korrespondansen som var vedlagt statens prosesskriv ble tillatt fremlagt, da den ikke endret sakens karakter. Derimot ble begjæringen om bevistilgang til øvrig korrespondanse avslått: den tilbakeholdte korrespondansen gjaldt intern ansvarsplassering mellom holdingselskapet og revisor for at feilen ikke ble oppdaget, et spørsmål med begrenset relevans for det Høyesterett skal ta stilling til og som heller ikke hadde vært tvistetema for underinstansene. Bevisopptaket av revisor ble likeledes avskjært, da en vitneforklaring fra ham ville flytte tyngdepunktet bort fra sakens sentrale spørsmål og bidra til vidløftiggjøring.

Pretensjonsprinsippet ved bevistilgang 

HR-2026-489-U: Saken gjaldt bevistilgang i et overskjønn knyttet til ekspropriasjon av reindriftsrettigheter som følge av utbygging av et vindkraftverk. A, som reineier, begjærte tilgang til avtalene et vindkraftselskap hadde inngått med grunneiere i området. Grunnlaget var at det ville utgjøre usaklig forskjellsbehandling i strid med Grunnloven § 98 og ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 15 å tilkjenne reineierne lavere erstatning enn grunneierne. Lagmannsretten avslår begjæringen med den begrunnelse at grunneieravtalene ikke ville være relevante, også om As pretensjon om innholdet i Grunnloven § 98 og ILO-konvensjonen artikkel 15 ble lagt til grunn.

Ankeutvalget opphevet kjennelsen og klargjorde det sentrale pretensjonssprinsippet ved bevistilgang etter tvisteloven § 21-7 første ledd: ved vurderingen av om et bevis er relevant, skal retten legge til grunn at den rettsregelen parten har påberopt har det innhold parten pretenderer at den har. Retten skal ikke på det forberedende stadiet ta stilling til rettsspørsmål som hører til den endelige avgjørelsen. Ankeutvalget forstod lagmannsrettens begrunnelse slik at den nettopp overprøvde As pretensjon om innholdet av Grunnloven § 98 og ILO-konvensjonen artikkel 15, og at dette var feil rettsanvendelse. Ankeutvalget tilføyde dessuten at lagmannsretten uansett ikke hadde foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av de enkelte avtalenes eventuelle relevans – for eksempel om noen av avtalene inneholdt bruksrettserstatning som kunne gjøre situasjonene sammenlignbare, jf. HR-2018-872-A.

Partshjelp og fremleggelse av juridiske utredninger

HR-2026-198-U: Saken gjaldt statstilskudd for trossamfunn, der statens anke over Borgarting lagmannsretts dom var henvist til behandling i Høyesterett. En internasjonal paraplyorganisasjon for det aktuelle trossamfunnet erklærte partshjelp til støtte for trossamfunnet og vedla et skriftlig innlegg med bilag. Staten motsatte seg ikke partshjelpen, men bestred fremleggelsen av to av bilagene.

Ankeutvalget avgjorde to spørsmål. For det første ble partshjelpen tillatt. Siden ingen av partene hadde bestridt den, la ankeutvalget til grunn at vilkårene i tvisteloven § 15-7 var oppfylt, jf. § 15-7 andre ledd tredje punktum. Ankeutvalget bekreftet videre at tvisteloven § 30-7 første ledd om nye bevis får analogisk anvendelse ved erklæring om partshjelp etter at anke er tillatt fremmet, jf. HR-2025-2330-U, og fant at partshjelpen ikke ville endre sakens karakter eller vidløftiggjøre den.

For det andre ble de to omtvistede bilagene ikke tillatt fremlagt. Ankeutvalget slo fast at de utgjorde «juridiske utredninger foranlediget av saken» etter tvisteloven § 11-3, og at slike utredninger ikke kan fremlegges uten samtykke fra alle parter. Ankeutvalget presiserte at dette gjelder selv om utredningen i ettertid er publisert i bokform – noe som ellers kunne tenkes å gi den karakter av et alminnelig faglitterært verk fremfor en partsbestilt utredning. Siden staten hadde motsatt seg fremleggelsen, var vilkåret for fremleggelse ikke oppfylt. Avgjørelsen avskjærer dermed en mulig omgåelsesmulighet, og er et praktisk viktig signal om at § 11-3 ikke kan nøytraliseres ved etterfølgende publisering.

Krav til bredde i sakskostnadsvurderingen etter rettsforlik

HR-2026-652-U: Saken gjaldt anke over lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnader etter rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 fjerde ledd. To forbrukere hadde tatt ut stevning mot et byggefirma med krav om prisavslag og erstatning etter bustadoppføringslova på grunn av mangler ved oppføring av enebolig. Partene inngikk rettsforlik under lagmannsrettens rettsmekling, der byggefirmaet betalte 500 000 kroner, og begjærte lagmannsretten om å avgjøre sakskostnadsspørsmålet. Lagmannsretten kom til at erstatning for sakskostnader ikke skulle tilkjennes.

Ankeutvalget tok som utgangspunkt at sakskostnader etter § 19-11 fjerde ledd skal avgjøres etter en bred skjønnsmessig vurdering der rimeligheten av resultatet inngår, og at skjønnet bare kan settes til side om det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Ankeutvalget fant at lagmannsrettens vektlegging av usikkerhetsmomenter om sannsynlig domsutfall lå innenfor rammen av det brede skjønnet, og ikke var uttrykk for feil rettsanvendelse.

Ankeutvalget fant likevel at vurderingen var mangelfull. Lagmannsretten hadde ikke drøftet at forliksresultatet lå nærmere forbrukernes påstand i anketilsvaret enn byggefirmaets påstand i ankeerklæringen eller at resultatet for byggefirmaet var dårligere enn om foretaket hadde akseptert forbrukernes forlikstilbud under rettsmeklingen i tingretten. Det var heller ikke drøftet at forbrukerne fikk medhold i mangelsspørsmålet i tingretten – som utgjorde tyngdepunktet i saken – og at det dreide seg om et forbrukervern-forhold der hele forliksbeløpet i realiteten gikk med til å dekke sakskostnadene. Lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse ble derfor opphevet.

Frafall av erstatningspost må vurderes ved sakskostnadsavgjørelsen

HR-2026-29-U: Saken gjaldt særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i en tvist om heving av en avtale om oppføring av reingjerde. Lagmannsretten hadde tatt hevingskravet til følge og tilkjent saksøkeren, et reinbeitedistrikt, sakskostnader for begge instanser etter tvisteloven § 20-3. Reinbeitedistriktet hadde imidlertid frafalt en erstatningspost – opprinnelig angitt til over 5 millioner kroner – kort tid før ankeforhandlingen.

Ankeutvalget opphevet sakskostnadsavgjørelsen fordi lagmannsrettens begrunnelse ikke viste at den hadde vurdert betydningen av dette frafallet. Lagmannsretten hadde riktignok foretatt en sammenligning mellom reinbeitedistriktets samlede påstand og det oppnådde resultatet, men uten å ta stilling til hvilken vekt det skulle ha at en svært betydelig erstatningspost ble frafalt rett før ankeforhandlingen. Dette var en mangel ved begrunnelsen som måtte lede til opphevelse, slik at sakskostnadsspørsmålet behandles på nytt.

Avvisning av seriebegjæringer som misbruk av rettsapparatet

HR-2026-226-U: Saken gjaldt begjæringer om «oppheving» – i realiteten omgjøring – av til sammen 63 avgjørelser fra Høyesterett, fremsatt av en person A som siden konkursåpningen i hans selskap i 2018 hadde akkumulert 121 saker i Høyesteretts saksbehandlingssystem. Bakgrunnen for alle begjæringene var den samme: at avgjørelsene angivelig var nulliteter fordi A mente han var prosessudyktig under sin egen konkursbehandling og derfor ikke kunne være part i sakene. Denne anførselen var blitt fremmet og avvist gjentatte ganger i ulike former, og var heller ikke tatt til følge da A ved årsskiftet 2020/2021 krevde 60 millioner kroner i erstatning for sakskostnader for angivelige feil i de samme sakene.

Ankeutvalget avviste alle begjæringene med hjemmel i tvisteloven § 2-2 femte ledd, som gir adgang til å avvise saker som «utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål» og er anlagt av en person som «misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker». Ankeutvalget understreket at bestemmelsen, i tråd med forarbeidene, er forbeholdt de ekstreme tilfellene og stiller kumulative og meget strenge vilkår. I dette tilfellet var begge vilkår oppfylt: As repeterende og grunnløse opptreden over mer enn seks år, med stadig nye varianter av de samme avviste anførslene, utgjorde nettopp den typen misbruk bestemmelsen tar sikte på.

Selvskyldnergaranti innebar ikke at morselskapet ble part i datterselskapets voldgiftsavtale

HR-2026-855-U: Saken gjaldt spørsmålet om et søksmål mot et morselskap skulle avvises under henvisning til voldgiftsklausulen i datterselskapet kontrakt, jf. voldgiftsloven § 7. Bakgrunnen var en tvist om oppgjøret etter kansellering av en skipsbyggingskontrakt mellom et verft og et datterselskap. Skipsbyggingskontrakten inneholdt en voldgiftsklausul, og morselskapet hadde avgitt selvskyldnergaranti for datterselskapets forpliktelser. Da voldgiftssaken mot datterselskapet trakk ut i tid, tok verftet i stedet ut søksmål mot morselskapet for de ordinære domstolene med krav om 117 millioner kroner under garantien. Morselskapet krevde søksmålet avvist. Både tingretten og lagmannsretten ga morselskapet medhold.

Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse. Med utgangspunkt i Rt-2010-748 understreket ankeutvalget at spørsmålet om en voldgiftsavtale er inngått må vurderes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, og at kravene til avtaleinngåelse er strenge – avkall på retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1 må skje frivillig og informert. Det forelå ingen skriftlig voldgiftsavtale mellom verftet og morselskapet. Ankeutvalget avviste at lagmannsrettens øvrige momenter – garantiavtalens tilknytning til skipsbyggingskontrakten, konsernforholdet og hensynet til samlet tvisteløsning – var tilstrekkelige til å konstatere at morselskapet hadde sluttet seg til voldgiftsklausulen.