Nytt i sivilprosessen - september til desember 2025

• Rettslig interesse
• Ankeregler og saksbehandling
• Bevis
• Søksmålsfrister
• Sakskostnader
• Rettskraft
• Statens rett til å opptre for Høyesterett

Ikke reelt behov for å gå til sak mot et selskap som er konkurs

HR-2025-1989-U: Spørsmålet var om et søksmål med påstand om krenkelser av eiendomsretten og strandretten skulle avvises grunnet manglende rettslig interesse. Ankemotpart hadde gått konkurs etter at lagmannsretten hadde tatt saken opp til doms. Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett, og ankemotpart anførte at saken måtte avvises grunnet manglende rettslig interesse.

Høyesteretts ankeutvalg kom til at ankende part ikke hadde et reelt behov for å få kravet avgjort, da den eneste interessen ankende part hadde i en avgjørelse var å få en prinsipiell avklaring av hva parten måtte akseptere av andre. Det var ikke tilstrekkelig for å ha rettslig interesse, og saken ble avvist, jf. tvisteloven § 1-3.

Oppnevning av sakkyndig er en skjønnsmessig avveining med begrenset ankemulighet

HR-2025-2313: Saken sto mellom en privatperson og staten v/Helse- og omsorgsdepartementet. Høyesteretts ankeutvalg tok stilling til privatpersonens anke over lagmannsrettens avgjørelse om å ikke oppnevne sakkyndig. Høyesterett bekreftet tidligere praksis om at oppnevning av sakkyndig er en skjønnsmessig avveining, se for eksempel HR-2020-1924-U. Da kan utvalget bare prøve om avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 annet ledd. Anken ble forkastet.

Domstolene må tydelig vise at de tar stilling til sentrale anførsler fra partene

HR-2025-2353-U: Den underliggende saken gjaldt en erstatningssak mot arbeidsgiver for brudd på lojalitetsplikt knyttet til forvaltning av en arbeidstakeroppfinnelse. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om lagmannsrettens dom måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget kom til at det var uklart om lagmannsretten hadde tatt stilling til to sentrale anførsler fra en av partene; dette fremgikk ikke tydelig nok av lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet i medhold av tvisteloven § 30-3 andre ledd.

Anke over beslutning om å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen grunnet inhabilitet 

HR-2025-1909-U: Spørsmålet gjaldt anke over beslutning om å ikke forelegge et tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen grunnet inhabilitet. Høyesteretts ankeutvalg bemerket at slike beslutninger som hovedregel ikke kan ankes, jf. domstolloven § 51a. Ankeutvalget innfortolket likevel et unntak til bestemmelsen når anken gjelder dommerens habilitet. Anken ble ikke tatt til følge i den konkrete saken. Saken illustrerer at det ikke finnes noe strengt legalitetsprinsipp på sivilprosessens område. Bestemmelser kan tolkes utover sin ordlyd dersom dette er nødvendig for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Lagmannsretten må reelt og selvstendig vurdere spørsmålene i saken for å kunne nekte en anke fremmet

HR-2025-1667-U: Saken gjaldt et krav på tilbakebetaling av et lån. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet skulle oppheves. Lagmannsretten hadde nektet anken fremmet under henvisning til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at den ikke ville føre frem, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. 

Ankeutvalgets flertall mente lagmannsretten ikke hadde gitt tilstrekkelig uttrykk for en selvstendig og reell vurdering av sakens sentrale rettsspørsmål, da den i for stor grad viste til tingrettens argumentasjon. Dessuten hadde lagmannsretten feilaktig slått fast at det ikke var fremlagt nye bevis i saken. Lagmannsrettens beslutning ble derfor opphevet. Mindretallet var uenig, og begrunnet dette med at lagmannsretten hadde adgang til å vise til tingrettens begrunnelse, og at lagmannsrettens og tingrettens begrunnelser sett i sammenheng viste at lagmannsretten hadde foretatt en samvittighetsfull og reell vurdering av anken.

Bevisforbud for lydopptak fra møte med advokater 

HR-2025-1945-A: Den underliggende saken gjaldt en erstatningssak fra aksjonær mot flere parter i forbindelse med en refinansiering. Spørsmålet for Høyesterett var om et lydopptak fra et digitalt forhandlingsmøte der advokater deltok var omfattet av bevisforbudet mot betroelser til advokater i tvisteloven § 22-5 andre ledd.

Lagmannsretten mente beviset var omfattet av forbudet. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse. Bevisbegjæringen ble ikke rettet mot advokatene eller deres klienter, men mot en tredjepart som hadde deltatt i møtet. Høyesterett gjennomgikk tidligere rettspraksis, og sammenfattet denne med at det avgjørende er om den som har krav på fortrolighet må anses for å ha oppgitt fortroligheten. Dette er ikke uten videre tilfellet bare fordi en tredjepart har mottatt opplysningene. Dette beror også på måten opplysningene er brakt videre på, innholdet i dem og hva som er formålet med at opplysningene er delt, herunder om informasjonsutvekslingen var nødvendig for at advokaten kunne utføre sitt oppdrag. Lagmannsretten hadde ikke foretatt en vurdering med riktig rettslig utgangspunkt.  

"Praksis er liberal" for å tillate nye bevis for Høyesterett

HR-2025-2395-U: Den underliggende tvisten sto mellom flere privatpersoner og Fredrikstad kommune om gyldigheten av vedtak om eiendomsskatt på basis av ny allmenn taksering. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om kommunen kunne legge frem et hjelpedokument som bygget på et uttrekk fra SSBs bruktboligstatistikk. Statistikken var ikke fremlagt som bevis for lagmannsretten.

Ankeutvalget kom til at hjelpedokumentet skulle tillates fremlagt etter tvisteloven § 30-7. Bestemmelsen fastsetter at det ikke kan fremlegges nye bevis for Høyesterett etter at anke er tillatt fremmet, med mindre det foreligger særlige grunner. Høyesterett har i sin praksis vurdert dette som et spørsmål om hvorvidt det nye beviset vil føre til en endring av sakens karakter eller en vidløftiggjøring av den. I denne kjennelsen bekreftet Høyesterett uttrykkelig at praksisen er liberal, se også HR-2025-2013-U. Hjelpedokumentet ble tillatt fremlagt. Praksis er tilsvarende liberal ved spørsmål om tillatelse av partshjelp etter at anke er tillatt fremmet, idet tvisteloven § 30-7 brukes analogisk i disse vurderingene, se eksempelvis HR-2025-2330-U.

Ikke bevisforbud for advokater der opplysninger er offentlig kjent

HR-2025-1717-U: Saken gjaldt krav på vederlag for bistand i forbindelse med gjenåpning av en omfattende straffesak. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om det var adgang til å føre en advokat og dennes medhjelper som vitne i saken, eller om dette ville stride mot bevisforbudet om betroelser til advokat i tvisteloven § 22-5. 

Ankeutvalget kom til at advokaten og medhjelperen kunne føres som vitner. Det ble lagt vekt på at saken hadde fått stor medieomtale, slik at mye av det advokaten og medhjelperen ville forklare seg om sannsynligvis ville være offentlig kjent. Dette ville derfor ikke være omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5. I tillegg ville de sannsynligvis forklare seg om forhold som lå utenfor den egentlige advokatvirksomheten. 

Ingen ny regel om søksmålsfrist etter innstilling i forliksrådet

HR-2025-2146-U: Saken gjaldt et krav på erstatning for manglende innbetalt skatt fra Skatteetaten mot en privatperson. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om den nye regelen i tvisteloven § 18-2 andre ledd andre punktum innebar en frist for å ta ut søksmål etter at forliksrådet har innstilt en sak. Tvisteloven § 18-2 andre ledd andre punktum fastsetter at et nytt søksmål om samme sak skal avvises fra domstolsbehandling frem til det er gått en måned etter at saken er innstilt i forliksrådet. Regelen ble innført i 2024.

Høyesteretts ankeutvalg kom til at denne regelen ikke innebar noen søksmålsfrist. Ankeutvalget pekte på at regelens formål var å hindre at det ble tatt ut søksmål for utenlandske domstoler samtidig som kravet ble behandlet i norske domstoler. For å hindre dette, ble litispendensvirkningen utvidet til en måned etter forliksrådets innstilling, heller enn å opphøre umiddelbart etter at forliksrådet innstilte saken. Dermed hadde man én måned til å bringe forliksrådets avgjørelse inn for tingretten før litispendensvirkningen opphørte. Dette innebar imidlertid ikke at søksmål tatt ut senere enn én måned skulle avvises fra domstolene. En eventuell frist på én måned var bare en frist for å ta ut stevning uten at litispendensvirkningen opphørte.

Avgjørelsen viser også at et søksmål som bringer inn forliksrådets avgjørelse om å innstille saken for domstolene ikke skal avvises som litispendent. Et slikt søksmål vil ikke være en "ny sak" etter tvisteloven § 18-2, jf. § 18-1.

Søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven § 17-4 gjelder også for utvidelse av påstand

HR-2025-2052-U: Saken gjaldt tvist etter oppsigelse av arbeidstaker. Arbeidstaker reiste først søksmål om erstatning. Deretter utvidet arbeidstakeren påstanden med krav om fastsettelse av at oppsigelsen var urettmessig. Sistnevnte skjedde etter søksmålsfristen for slike krav på åtte uker i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd. Høyesteretts ankeutvalg kom til at denne søksmålsfristen også hindret utvidelse av påstanden, selv om erstatningssaken var anlagt innen søksmålsfristen på åtte uker. Det ble blant annet lagt vekt på hensynet til å unngå omgåelse av søksmålsfristen.

Sikkerhetsstillelse for sakskostnader ved anke

HR-2025-2124-U: Den underliggende saken gjaldt erstatning for brudd på selskapsrettslige regler. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg gjaldt sikkerhetsstillelse for sakskostnader for utenlandske parter.

Ankeutvalget fastslo at hovedregelen i tvisteloven § 20-11 første ledd første punktum er at saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader. Krav om sikkerhetsstillelse ved anke kan bare fremsettes der den utenlandske parten som var saksøker i første instans har anket, jf. HR-2023-916-U.

Dette gjelder som hovedregel bare sikkerhet for kostnadene i den aktuelle instansen, ikke for kostnadene i underinstansene. Det er fordi saksøkte har hatt mulighet til å kreve sikkerhet for kostnadsansvaret i underinstansen, og denne sikkerheten ikke faller bort ved anken. Unntaket er der saksøkte var ankende part i underinstansen. Da kunne ikke saksøkte krevd sikkerhet av ankemotparten i underinstansen. Der saksøkte var ankemotpart for lagmannsretten, men også innga avledet anke, kan det ikke kreves sikkerhetsstillelse for lagmannsrettens saksomkostninger i Høyesterett. Dette er fordi saksøkte som ankemotpart i hovedanken kunne ha krevd sikkerhetsstillelse for denne hovedanken for lagmannsretten, selv om han samtidig var ankende part i sin avledede anke.

Arrest for sakskostnader før rettskraftig avgjørelse

HR-2025-1842-U: Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om begjæring om arrest for sakskostnader etter tvisteloven § 32-1 andre ledd kunne tas til følge når avgjørelsen som tilkjente sakskostnadene ennå ikke var rettskraftig. Ankeutvalget kom til at det kunne gis arrest. 

Ankeutvalget hadde i en annen sak nektet arrest for krav på sakskostnader før dom var avsagt, se HR-2025-495-U. Ankeutvalget konkluderte imidlertid med at HR-2025-495-U ikke fikk anvendelse i de tilfeller når en avgjørelse allerede var avsagt, selv om denne ikke var rettskraftig. Faren for misbruk av adgangen til å kreve arrest for å fremtvinge en prejudisiell vurdering av partenes krav og posisjon i saken var mindre etter at dom var avsagt.

Terskelen for krav på sakskostnader mot staten ved feil begått av domstolen

HR-2025-1690-U: Etter en nabotvist gikk den ene parten til sak mot staten v/domstolsadministrasjonen med krav om erstatning for sakskostnader fordi lagmannsretten hadde gjort en feil som retten var vesentlig å bebreide for, jf. tvisteloven § 20-12 annet ledd. Den påberopte feilen var at lagmannsretten hadde bygget sin avgjørelse på et bevis partene ikke hadde hatt anledning til å uttale seg om, slik at saken måtte tas opp til behandling på nytt i lagmannsretten.

Høyesteretts ankeutvalg kom til at det utvilsomt var tale om en kvalifisert feil som gjorde at lagmannsretten var vesentlig å bebreide. Den private part ble derfor tilkjent erstatning. Erstatningen ble mindre enn parten hadde krevd etter en konkret vurdering av hvilke kostnader som hadde tilstrekkelig årsakssammenheng med feilen. 

Avledet subjektiv rettskraft overfor kausjonist

HR-2025-2080-A: Saken gjaldt tvist mellom entreprenør og byggherre, der det var rettskraftig avgjort at entreprenørens krav var foreldet. Entreprenøren gikk derfor til sak mot byggherrens morselskap, som hadde stilt selvskyldnerkausjon for byggherrens forpliktelser. Spørsmålet for Høyesterett var om den rettskraftige dommen skulle legges uprøvd til grunn i saken mot kausjonisten.

Høyesterett kom til at dommen skulle legges uprøvd til grunn, og at den hadde såkalt avledet subjektiv rettskraft mot kausjonisten, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd andre punktum. Dette var fordi kausjonisten og hoveddebitor ville blitt bundet av en avtale mellom kreditor og hoveddebitor med tilsvarende innhold som dommen.

Staten kan kun opptre for Høyesterett der saken gjelder en skreven lovbestemmelse

HR-2025-1732-U: Den underliggende tvisten gjaldt erstatningsutmåling ved ekspropriasjon, nærmere bestemt hvilken kapitaliseringsrente som skal legges til grunn ved ekspropriasjon av landbrukseiendom, se HR-2025-2365-S. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om staten kunne delta etter tvisteloven § 30-13. Bestemmelsen tillater staten å opptre for Høyesterett i saker der den selv ikke er part, dersom det reises spørsmål om å sette til side eller fortolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller stortingsbeslutning fordi reglene kan være i konflikt med Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet av gjennom internasjonalt samarbeid.

Ankeutvalget nektet staten å opptre i saken. Begrunnelsen var at reglene om kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon av landbrukseiendom var fastsatt gjennom rettspraksis, og ikke fulgte av lovbestemmelsene om ekspropriasjonserstatning. Saken gjaldt derfor ikke spørsmålet om en lovbestemmelse skulle settes til side eller tolkes innskrenkende.

Avgjørelsen presiserer at statens rett til å opptre i saker for Høyesterett etter tvisteloven § 30-13 er begrenset til spørsmål som gjelder om en bestemmelse i lovtekst skal settes til side eller tolkes innskrenkende.HHø