Nytt i sivilprosessen – mai til august 2026

• Rettslig interesse
• Inhabilitet
• Verneting
• Ankeregler og saksbehandling
• Bevis
• Sakskostnader
• Gruppesøksmål
• Statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser

Rettslig interesse ved søksmål mot staten om lovpålagte plikter

HR-2026-1308-A: Fire forsikringsselskaper saksøkte staten med påstand om at plikter pålagt ved endringer i naturskadeforsikringsloven var i strid med Grunnloven, EMK og EØS-avtalen. Påstandene gjaldt plikten til å overføre overskudd til en felles skadepool og dekke underskudd fra egen naturskadekapital. En tredje påstand gikk ut på at skadepoolens dekning av underskudd for medlemmer uten egen naturskadekapital utgjør ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen artikkel 61. Tingretten og lagmannsretten avviste søksmålet for manglende rettslig interesse.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse og besluttet at søksmålet skulle fremmes til behandling i tingretten, etter å ha foretatt en vurdering av påstandene opp mot vilkårene i tvisteloven § 1-3. Påstandene utgjorde rettskrav fordi de beskrev konkrete plikter selskapene mente de ikke var underlagt, og statsstøttepåstanden presiserte rettsfølgen. Kravene hadde tilstrekkelig aktualitet: pliktene var i kraft, det var høy sannsynlighet for at de aktuelle situasjonene ville oppstå om kort tid, og et etteroppgjør for en hel bransje ville skape betydelige komplikasjoner. At staten ikke var direkte motpart i pliktforholdet, var ikke til hinder. Skadepoolen var opprettet av staten, men kontrollert av saksøkerne selv, slik at et søksmål mot poolen ikke ville gi reell avklaring. Saksøkerne hadde derfor et helt særegent behov for å rette kravet mot staten som reguleringsmyndighet. 

Avgjørelsen bekrefter at søksmål om lovpålagte plikter kan rettes mot staten selv om staten ikke er direkte motpart i pliktforholdet. Forutsetningene er at det foreligger et særegent behov, typisk der den formelle motparten kontrolleres av saksøkeren selv. Avgjørelsen bidrar til klargjøring av vilkårene i tvisteloven § 1-3 for å fremme søksmål mot staten.

Rettslig interesse i søksmål om gyldigheten av utslippstillatelse

HR-2026-1360-A: Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om tillatelser til gruvedrift med sjødeponering av gruveavfall i en fjord. Staten hadde gitt utslippstillatelser til å deponere gruveavfall i en fjord, selv om det var ubestridt at deponeringen ville forringe vannkvaliteten i fjorden. Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund reiste søksmål med krav om at tillatelsene ble kjent ugyldige, og vant frem i lagmannsretten. 

Staten anførte at lagmannsrettens dom måtte oppheves og at saken for Høyesterett måtte heves fordi miljøorganisasjonene ikke lenger hadde rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 andre ledd. Begrunnelsen var at en kongelig resolusjon fra 2025 inneholdt en oppdatert vurdering av de allmenne interessene og nye faktiske opplysninger. Denne realitetsvurderingen innebar at organisasjonene ikke lenger hadde aktuelt behov for å angripe de opprinnelige vedtakene.

Høyesterett tok ikke hevingspåstanden til følge. Resolusjonen fra 2025 hadde verken supplert eller reparert tillatelsene på en måte som medførte at behovet for rettsavklaring var bortfalt. Organisasjonene hadde fortsatt et reelt behov for å få prøvd gyldigheten av vedtakene, og deres interesse var dessuten av prinsipiell karakter. Høyesterett kom enstemmig til at vedtakene var ugyldige fordi vilkåret om "tvingende allmenne hensyn" etter vannforskriften § 12 andre ledd bokstav b ikke var oppfylt. Statens anke ble forkastet, og lagmannsrettens dom om ugyldighet ble stående. 

Kommunens rettslige interesse i erstatningssøksmål mot staten

HR-2026-1421-A: En kommune krevde erstatning fra staten for påstått brudd på Bufetats bistandsplikt etter barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav c. Kommunen hadde anmodet Bufetat om institusjonsplass for et barn, men Bufetat avviste anmodningen. Kommunen plasserte barnet selv og krevde erstatning for kostnadene i perioden Bufetat ikke bisto. Staten påsto søksmålet avvist fordi kommunen manglet rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3.

Høyesterett slo fast at søksmålsvilkårene var oppfylt. Kommuner har tradisjonelt vært avskåret fra å reise søksmål mot staten om gyldigheten av statlige vedtak der kommunen har hatt befatning med saken som offentlig myndighet. Høyesterett anerkjente at denne begrunnelsen langt på vei også gjorde seg gjeldende her, ettersom tvisten gjaldt den interne ansvars- og kostnadsfordelingen mellom forvaltningsnivåene. Begrensningen kunne likevel ikke gjelde der kommunen krever erstatning fra staten for brudd på bistandsplikten etter barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Avgjørende var at kommunen verken hadde søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-4 a eller tilgang til en alternativ tvisteløsningsmekanisme. Statsforvalterens tilsynskompetanse ga ikke grunnlag for bindende tvisteløsning om betalingsansvaret. Kommunen hadde derfor et reelt behov for å få erstatningskravet avgjort for domstolene, og tilknytningskravet i tvisteloven § 1-3 var oppfylt. Statens anke ble forkastet, og lagmannsrettens kjennelse om å fremme søksmålet ble stående. 

Lagdommer inhabil etter tidligere behandling av arrestbegjæring

HR-2026-1433-A: Saken gjaldt spørsmålet om en lagdommer var inhabil til å behandle en erstatningssak, fordi vedkommende tidligere hadde behandlet en arrestbegjæring i samme sakskompleks. 

Høyesteretts flertall (4-1) opphevet lagmannsrettens dom. Flertallet la vekt på at lagdommeren i arrestkjennelsen hadde tatt klare standpunkter til sentrale faktiske spørsmål. Standpunktene gikk "atskillig lenger enn nødvendig" og omfattet uttalelser om partens troverdighet og karaktertrekk. Etter flertallets syn var forholdene av en slik karakter at retten hadde plikt til å vurdere habilitetsspørsmålet av eget tiltak. Flertallet kom, etter en samlet vurdering, til at det forelå særlige omstendigheter som gjorde at omverdenen kunne ha rimelig og saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet. At innsigelsen var fremsatt sent, var da uten betydning, fordi lagdommeren skulle ha veket sete, jf. domstolloven § 108. Lagdommeren var dermed inhabil til å dømme i saken, og lagmannsrettens dom ble opphevet. 

Selmer, ved partner Fredrik Lilleaas Ellingsen, representerte ankende parter. 

Dommers habilitet ved tidligere arbeid med samme spørsmål i statsforvaltningen

HR-2026-1454-S: Høyesterett i storkammer skal i oktober 2026 ta stilling til om EUs vikarbyrådirektiv kommer til anvendelse på arbeid utført ombord på skip som benyttes i petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. En av dommerne som var trukket ut, hadde tidligere arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling og hos Regjeringsadvokaten. Der hadde han gitt innspill til en intern utredning om EØS-avtalens anvendelse på kontinentalsokkelen. Dommeren hadde ikke ansvaret for utredningen, og arbeidet lå langt tilbake i tid. Taushetsplikten hindret ham fra å gi nærmere opplysninger om innholdet i sine bidrag. 

Høyesteretts flertall (7-4) kom til at dommeren var inhabil etter domstolloven § 108. Det klare utgangspunktet er at en dommers tidligere befatning med en rettslig problemstilling ikke medfører inhabilitet. Flertallet la imidlertid betydelig vekt på at det knytter seg stor politisk og offentlig interesse til spørsmålet om EØS-avtalens geografiske virkeområde. Hensynet til omverdenens tillit er da særlig tungtveiende. Det hadde også en viss betydning at ankemotpartene hadde reist habilitetsinnsigelse. Mindretallet mente dommeren var habil, og la vekt på at hans rolle var underordnet. Arbeidet lå svært langt tilbake i tid og at det var kommet betydelige nye rettskilder i mellomtiden. Mindretallet advarte også mot at terskelen for inhabilitet i praksis senkes i de mest prinsipielle sakene.

Verneting i Norge for erstatningskrav mot utenlandske selskaper

HR-2026-1358-A: Staten krevde erstatning fra en norsk statsborger bosatt på Kypros for manglende innbetaling av merverdiavgift fra tre britiskregistrerte selskaper han eide og ledet. Selskapene hadde solgt chattetjenester til norske kunder via norskspråklige nettsider uten å registrere seg i norske avgiftsregistre. Etter etterberegning av over 15 millioner kroner i merverdiavgift ble selskapene oppløst uten å betale, og staten tok ut stevning mot selskapsinnehaveren personlig. Saksøkte krevde saken avvist fordi norske domstoler ikke hadde stedlig domsmyndighet.

Høyesterett forkastet anken og slo fast at saken kunne reises i Norge etter Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3. De umiddelbare følgene av saksøktes unnlatelseshandlinger, som var manglende innbetaling av merverdiavgift til norske myndigheter for virksomhet i Norge, måtte anses å ha oppstått her. Høyesterett avviste at det gjelder noe rettslig utgangspunkt om at erstatningskrav basert på styreansvar må anlegges ved virksomhetens forretningssted. Det var heller ikke støtte for en slik regel i EU-domstolens praksis. I stedet må det foretas en konkret vurdering av forbindelsen mellom den skadevoldende handlingen og stedet der den umiddelbare og direkte skadevirkningen inntrer.

Nye opplysninger førte til opphevelse av ankenektelse i barnevernssak

HR-2026-1369-U: En kommune hadde fattet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn født i 2024. Tingretten opphevet vedtaket, og lagmannsretten ga ikke samtykke til ankebehandling av kommunens anke, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Kommunen anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett.

Ankeutvalget var i hovedsak enig med lagmannsretten i at vilkårene for ankebehandling ikke var oppfylt, ettersom saken ikke reiste prinsipielle spørsmål etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a. Det var imidlertid kommet frem en ny opplysning etter lagmannsrettens beslutning: foreldrene hadde fått et nytt barn. Ankeutvalget mente at dette endret bildet, fordi foreldrenes samlede omsorgsbelastning ved tilbakeføring ville bli vesentlig større enn det tingretten hadde lagt til grunn. Vilkåret om «nye opplysninger» i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b var dermed oppfylt. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet. 

Uavklart rettsspørsmål førte til opphevelse av ankenektelse

HR-2026-1746-U: En forsikringstaker mistet boligen sin i brann. Forsikringsselskapet avslo kravet om forsikringsdekning under henvisning til at forsikringen hadde opphørt som følge av manglende premiebetaling, jf. forsikringsavtaleloven § 5-2. Selskapet hadde sendt purring med opphørsvarsel, men den øvrige kommunikasjonen mellom partene hadde vært uoversiktlig. Finansklagenemnda ga forsikringstakeren medhold i at selskapets samlede kommunikasjon var så utydelig at klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2 ikke var oppfylt. Tingretten kom til motsatt resultat, og lagmannsretten nektet anken fremmet.

Ankeutvalget opphevet ankenektelsen. Saken reiste et uavklart rettsspørsmål om rekkevidden av forsikringsavtaleloven § 5-2, hvor spørsmålet ikke er avklart i rettspraksis. Det var derfor ikke forsvarlig å nekte anken fremmet. Ankeutvalget tok ikke stilling til selve tolkningsspørsmålet.

Oppfriskning av oversittet ankefrist i erstatningssak

HR-2026-1716-U: Tre etterlatte etter et dødsfall anket lagmannsrettens dom i en sak om oppreisningserstatning og forsørgertapserstatning. Én av ankene var fremsatt innen fristen, mens de to øvrige ble sendt tre og åtte dager for sent. De to som hadde oversittet fristen, var henholdsvis ektefelle og datter av avdøde, og begge hadde vært til stede da dødsfallet inntraff. De viste til at de psykiske og fysiske ettervirkningene av dødsfallet hadde gjort det krevende å ta stilling til ankespørsmålet. 

Ankeutvalget ga oppfriskning etter tvisteloven § 16-12 tredje ledd. Etter bestemmelsen skal det foretas en bred interesseavveining der det avgjørende er om det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken. Siden én anke allerede var tillatt fremmet, ville det uansett bli gjennomført ankeforhandling. Behandling av de to øvrige ankene ville bare føre til en beskjeden utvidelse av sakens faktiske og rettslige spørsmål. Ankemotparten hadde heller ikke kunnet innrette seg på at saken var avsluttet. Saken hadde stor velferdsmessig betydning for de ankende parter, og omstendighetene rundt hendelsen gjorde at de i mindre grad kunne bebreides for fristoversittelsen. Samlet sett ville det være urimelig å nekte videre behandling. Ankene ble fremmet til behandling i Høyesterett. 

Manglende behandling av prosesskriv utgjorde en saksbehandlingsfeil

HR-2026-1737-U: I en sak om midlertidig forføyning knyttet til påstått inngrep i forretningshemmeligheter, ble de ankende parter pålagt å unnlate å drive dekkrelatert virksomhet. De anket til lagmannsretten, som forkastet anken etter skriftlig behandling. De ankende parter hadde inngitt to prosesskriv som lagmannsretten ikke hadde tatt i betraktning da kjennelsen ble avsagt. Prosesskrivene inneholdt utdypende anførsler om behovet for muntlig forhandling, tilbudt vitneførsel og en korrigert påstand.

Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse. At prosesskriv med anførsler og bevistilbud verken var nevnt eller drøftet, utgjorde en saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget understreket at retten til å argumentere for sin sak og få den avgjort på dette grunnlaget står helt sentralt etter tvisteloven, jf. § 1-1 andre ledd og § 11-1 andre ledd. Ankeutvalget uttalte videre at det, tilsvarende som ved brudd på kontradiksjonsprinsippet, skal lite til før en slik feil anses å kunne ha hatt virkning på resultatet. 

Prosessfullmektigens ansvar for rettsgebyr

HR-2026-1317-U: En part som var dømt til å betale erstatning i tingretten, anket dommen. Prosessfullmektigen opplyste i anken at han "ikke innestår for rettsgebyret", og ba om at kravet ble rettet direkte mot parten. Tingretten sendte deretter faktura til parten personlig. Fakturaen ble ikke betalt ved forfall, og lagmannsretten avviste anken. Begjæring om oppfriskning ble ikke tatt til følge.

Ankeutvalget slo fast at en prosessfullmektig ikke kan reservere seg mot sitt lovbestemte ansvar for rettsgebyr etter rettsgebyrloven § 2 tredje ledd. Advokaten er ansvarlig som selvskyldner for rettidig betaling etter rettsgebyrforskriften § 3-1, og dette er noe en advokat må forutsettes å være kjent med. Samtidig var det ikke saksbehandlingsfeil at retten i den foreliggende situasjonen rettet betalingskravet direkte mot parten.

Vilkår for fremleggelse av nye bevis og skriftlige forklaringer for Høyesterett

HR-2026-1846-U: I en arbeidsrettssak som skulle behandles av Høyesterett, ba ankende part om tillatelse til å fremlegge flere nye bevis, herunder en skriftlig forklaring fra parten selv, eksempelavtaler og lønnsstatistikk.

Ankeutvalget slo fast at skriftlige forklaringer fra parter som har forklart seg for tidligere instanser ikke krever samtykke etter tvisteloven § 30-7. Derimot er det et vilkår etter tvisteloven § 21-12 andre ledd at partene er enige om fremleggelsen av forklaringene, eller at det gis adgang til å avhøre den som har avgitt forklaringen. Ingen av vilkårene var oppfylt, og forklaringen ble nektet fremlagt. Bevis som ikke ville endre sakens karakter ble tillatt fremlagt. Eksempelavtaler som skulle belyse tolkningen av den omtvistede avtalen, ble derimot nektet. Generell avtalepraksis hadde ikke vært tema for tidligere instanser, og fremleggelsen kort tid før ankeforhandlingen ville komplisere saken.

Plikten til å opplyse om viktige bevis etter tvisteloven § 5-3 (opplysningsplikten)

HR-2026-1345-A: Saken gjaldt krav om betaling av ubetalte parkeringsavgifter for lånebiler som et bilfirma stilte til disposisjon for verkstedkunder. Et parkeringsselskap med automatisk skiltgjenkjenning fakturerte bilfirmaet som registrert eier når førerne ikke betalte innen fristen. Bilfirmaet bestred at kravet kunne rettes mot dem.

Høyesterett kom enstemmig til at bilfirmaet ikke var ansvarlig. Parkeringsavtaler inngås som utgangspunkt i førerens eget navn, og registrering i motorvognregisteret ga ikke parkeringsselskapet berettiget forventning om at føreren opptrådte på eierens vegne. Spørsmålet var om bilfirmaet hadde plikt til å utlevere opplysninger om førernes identitet. Høyesterett gjennomgikk tvistelovens regler om opplysningsplikt etter § 5-3, reglene om bevistilgang fra tredjeparter i §§ 21-5 og 26-5 første ledd, og adgangen til bevissikring utenfor rettssak etter kapittel 28. 

Behovet for bevistilgang var i noen grad ivaretatt gjennom muligheten til å begjære bevissikring, uten krav om at skyldnerens identitet er kjent. Personvernhensyn etter GDPR måtte også hensyntas. Etter en samlet vurdering forelå det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å pålegge opplysningsplikt, og det subsidiære kravet om fastsettelsesdom førte heller ikke frem. Høyesterett anerkjente at situasjonen kunne være uheldig for bruken av skiltgjenkjenningsteknologi, men anså spørsmålet som en lovgiveroppgave.

Sakskostnadskrav mot tredjeperson i ankeinstansen

HR-2026-1361-A: I forkant av ankeforhandling i Høyesterett ble det kjent at de to ankende selskapene var tvangsoppløst. Ankemotpartene krevde at selskapenes enestyre skulle holdes solidarisk ansvarlig for sakskostnader dersom anken ikke førte frem, under henvisning til at styret hadde valgt å fortsette ankeforhandlingen til tross for tvangsoppløsningene.

Høyesterett nektet kravet behandlet etter tvisteloven § 20-7 andre ledd siste punktum. Kravet reiste spørsmål om et ulovfestet erstatningsgrunnlag som ikke var belyst for underinstansene, og det var ikke fremlagt dokumentasjon under saksforberedelsen som ga et forsvarlig grunnlag for å behandle det. Bestemmelsen åpner for subjektiv kumulasjon av sakskostnadskrav mot tredjepersoner, men adgangen er "sterkere begrenset" i ankeinstansen enn for tingretten. Kravet kunne i stedet reises som egen sak.

Selmer, ved partner Fredrik Lilleaas Ellingsen, representerte ankende parter. 

Preklusjon av sakskostnadskrav ved anke over prosessuelle spørsmål

HR-2026-1395-U: En ankesak over en saksstyrende avgjørelse ble hevet fordi hovedforhandling var gjennomført og dom avsagt i tingretten mens anken verserte, jf. tvisteloven § 29-2 tredje ledd jf. § 30-3 første ledd. Ankemotpartene krevde sakskostnader for alle instanser.

Ankeutvalget klargjorde preklusjonsreglene for sakskostnadskrav ved særskilt anke over prosessuelle spørsmål etter tvisteloven § 20-8 annet ledd. To av ankemotpartene hadde først for Høyesterett krevd sakskostnader for tingretten og lagmannsretten, men disse kravene var tapt. Når lagmannsretten er ankeinstans for et prosessuelt spørsmål, må sakskostnader kreves allerede der for at kravene for lavere instanser skal være i behold. De to øvrige ankemotpartene hadde krevd sakskostnader i lagmannsretten, men uten å inngi sakskostnadsoppgave og uten å inkludere tingretten. Kravet for tingretten var da også tapt, og kravet for lagmannsretten ble begrenset etter tvisteloven § 20-5 fjerde ledd. Ankeutvalget presiserte at manglende sakskostnadsoppgave ikke kan repareres i ankeinstansen.

Manglende vurdering av forlikstilbud i sakskostnadsavgjørelse var saksbehandlingsfeil

HR-2026-1633-U: I en sak om prisavslag etter bustadoppføringslova, kom lagmannsretten til at ingen av partene hadde vunnet saken og at hver part måtte bære egne sakskostnader. Selgeren hadde under sakens gang fremsatt tre alternative forlikstilbud, hvorav minst ett ville ha gitt kjøperne et vesentlig bedre resultat enn lagmannsrettens dom. Forlikstilbudene var dokumentert for lagmannsretten, men ble ikke nevnt i sakskostnadsavgjørelsen.

Ankeutvalget opphevet sakskostnadsavgjørelsen. Når ingen part har vunnet saken, skal sakskostnader avgjøres etter tvisteloven § 20-3, der momentene i § 20-2 tredje ledd er relevante, herunder om motparten har avslått et rimelig forlikstilbud. At forlikstilbudene overhodet ikke var nevnt i begrunnelsen, var en saksbehandlingsfeil. At tilbudene først ble fremsatt etter at stevning var inngitt og sakskostnader var pådratt, var ikke avgjørende.

Krav til begrunnelse for fritak fra sakskostnadsansvar i foreldretvister

HR-2026-1423-U: I en sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær hadde lagmannsretten fritatt den tapende part fra sakskostnadsansvaret for begge instanser under henvisning til at tungtveiende grunner gjorde det rimelig, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten la vekt på at saken hadde hatt stor personlig og velferdsmessig betydning for den tapende part, og at hun ikke hadde inntatt klart uholdbare standpunkter.

Ankeutvalget opphevet sakskostnadsavgjørelsen. Terskelen for å anvende unntaket i § 20-2 tredje ledd er lavere i foreldretvister enn i de fleste andre sakstyper, men det må også i disse sakene gjøres en konkret og tilstrekkelig bred vurdering. Ankeutvalget fremhevet at foreldre har et ansvar for å bidra til gode løsninger for barna og unngå handlinger som øker konfliktnivået. Sakskostnadsansvar kan etter omstendighetene være velbegrunnet der en part forlenger konflikter gjennom ubegrunnede rettsmidler. Lagmannsretten hadde derimot ikke vurdert partenes økonomi eller at utfallet for den tapende part ble dårligere i lagmannsretten enn i tingretten. Begrunnelsen for å gi fritak var dermed for snever, og det var ikke grunn til å frita for kostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. 

Lagmannsrettens avvisning av "Diesel-gate"-gruppesøksmål opphevet

HR-2026-1104-U: Fire grupper bileiere saksøkte Harald A. Møller AS og Volkswagen AG med krav om prisavslag for biler rammet av utslippsskandalen "Diesel-gate". Tingretten og lagmannsretten avviste gruppesøksmålene. Lagmannsretten mente foreldelsesinnsigelsen krevde så individuelle vurderinger at kravet om "samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag" i tvisteloven § 35-2 første ledd bokstav a ikke var oppfylt. 

Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsen fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert om de dominerende sidene av saken likevel gjaldt fellesspørsmål, slik forarbeidene krever. At det fantes individuelle spørsmål, her foreldelse, var ikke alene avgjørende. Ankeutvalget viste til at utfordringene kan løses gjennom undergrupper (tvl. § 35-10) og deling av pådømmelsen (tvl. § 35-11), der fellesspørsmålene avgjøres først og legges uprøvd til grunn for de øvrige. Lagmannsretten måtte også vurdere en ny anførsel om at avvisning av gruppesøksmålet ville gjøre det uforholdsmessig vanskelig for forbrukerne å håndheve sine EØS-rettigheter.

Avgjørelsen presiserer vurderingen av likhetsvilkåret i tvisteloven § 35-2 første ledd bokstav a. Domstolene må foreta en helhetsvurdering der det avgjørende er om de dominerende sidene av saken gjelder fellesspørsmål. Prosessuelle verktøy som undergrupper og delt pådømmelse skal vurderes før et gruppesøksmål avvises. Individuelle innsigelser knyttet til foreldelse er ikke alene et tilstrekkelig grunnlag for avvisning av et gruppesøksmål.

Søksmål mot staten for påståtte feil i domstolsavgjørelse

HR-2026-1309-S: Et selskap reiste erstatningssøksmål mot staten, begrunnet med at domstolene hadde begått åpenbare rettsanvendelsesfeil ved behandlingen av en tvist om drosjeløyver og EØS-rettigheter. Staten krevde søksmålet avvist under henvisning til domstolloven § 200 tredje ledd, som oppstiller absolutte prosessforutsetninger for erstatningssøksmål mot det offentlige for rettslige avgjørelser.

Høyesterett i storkammer la enstemmig til grunn at det i EØS-retten gjelder et statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser, med henvisning til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i sak E-25/24. Søksmål kan fremmes selv om vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd ikke er oppfylt, dersom dette følger av EØS-retten. Ansvaret gjelder bare avgjørelser fra en domstol som dømmer i siste instans, slik at krav som bygger direkte på avgjørelser fra tingretten eller lagmannsretten faller utenfor. Kravet som var basert på Høyesteretts ankeutvalgs beslutning ble tillatt fremmet, mens kravet basert direkte på lagmannsrettens dom ble avvist. Høyesterett presiserte også at en prosessfullmektig som har arbeidet gratis for klienten, pro bono, skal få betalt på vanlig vis når søksmålet fører frem.