Nytt i sivilprosessen - mai til august 2025

• Ankeregler og saksbehandling
• Påstandsgrunnlag
• Bevis
• Sakskostnader
• Midlertidig forføyning
• Oppfriskning
• Partshjelp
• Voldgift
• Andre avgjørelser 

Terskel for å nekte anke fremmet

HR-2025-1005-U: Den underliggende tvisten gjaldt et krav på erstatning for æreskrenkelser som følge av anklager om forgiftning i media. Lagmannsretten hadde nektet anken fremmet under henvisning til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem, jf. tvisteloven 29-13 andre ledd. Lagmannsrettens beslutning ble anket til Høyesterett.

Høyesteretts kompetanse var begrenset til å vurdere lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Høyesteretts ankeutvalg slo fast at saksbehandlingen blant annet gjelder spørsmålet om det var forsvarlig å nekte anken fremmet. Dermed var ankeutvalget kompetent til å vurdere om saken reiser prinsipielle og uavklarte spørsmål, herunder om forholdet til Grunnloven eller EMK, jf. Rt. 2009 s. 1118 avsnitt 75. Etter en konkret vurdering kom ankeutvalget til at det ikke forelå noen saksbehandlingsfeil. Ankeutvalget delte seg i et flertall og et mindretall knyttet til om lagmannsretten hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Mens flertallet mente denne var tilstrekkelig grundig for å underbygge hvorfor det var klar sannsynlighetsovervekt for at anken ville føre frem, mente mindretallet at det forelå mangler ved begrunnelsen som førte til at beslutningen måtte oppheves. 

Avgjørelsen gir innsikt i hvilke forhold som kan påberopes som saksbehandlingsfeil ved anke, og hvilke krav som stilles til begrunnelser for ankenektelser etter tvisteloven § 29-13 andre ledd.

Nye rettslige anførsler ikke sett på som nye påstandsgrunnlag

HR-2025-791-U: Den underliggende tvisten gjaldt utmåling av yrkesskadeerstatning. Under saksforberedelsen for Høyesterett ble en av partene bedt om å inngi prosesskriv for å avklare hvilke anførsler som ville bli gjort gjeldende for det tilfellet at Høyesterett kom til at erstatningen skulle utmåles individuelt etter skadeserstatningslovens regler, heller enn etter forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.

Parten kom deretter med flere nye anførsler. Parten hevdet at lagmannsretten ved utmålingen av erstatningen la til grunn en sannsynlig inntekt uten skade som var vesentlig høyere enn skadelidtes tidligere inntekter, uten å vurdere dette ut fra et skjerpet beviskrav. Videre ble det anført at ankemotparten hadde hatt en fordel i form av muligheten til å kunne investere og få avkastning av utbetalinger han mottok fra yrkesskadeforsikringen i 2020 og 2023, noe det måtte tas hensyn til ved erstatningsutmålingen.

Skadelidte anførte at dette var nye påstandsgrunnlag, som ikke kunne gjøres gjeldende uten at "særlige grunner" talte for det, jf. tvisteloven § 30-7 første ledd. Høyesteretts ankeutvalg fant at anførslene kun bygget på rettslige synspunkter. Det ble lagt vekt på at det ikke var fremlagt nye dokumentbevis, og at anførslene knyttet seg til skjønnsmessige utmålingsmoment ved erstatningsutmålingen. Dette var ikke påberopelse av nye påstandsgrunnlag.

Bevistilgang forretningshemmeligheter

HR-2025-1218-A: Saken gjaldt krav om bevistilgang, og spørsmålet for Høyesterett var blant annet om EØS-rettslige regler eller EMK krever at dokumentet med forretningshemmeligheter pålegges fremlagt etter tvisteloven § 22-10. 

Det ble av den ankende part gjort gjeldende at bevis som inneholder forretningshemmeligheter må pålegges fremlagt med mindre hemmelighold er strengt nødvendig. Den ankende part anførte videre at EØS-retten krever at domstolene må innhente og gjennomgå beviset med forretningshemmeligheter for å vurdere om slikt hemmelighold er strengt nødvendig, før den avsier kjennelse om bevistilgang etter tvisteloven § 22-10. 

Etter en gjennomgang av rettskildematerialet, og etter å ha innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, konkluderte Høyesterett med at verken EØS-retten eller EMK artikkel 6 oppstilte noen slike krav. Ifølge Høyesterett er de kravene disse regelverkene stiller allerede dekket av den vurderingen nasjonale domstoler skal foreta av om bevistilgang er "påkrevd" etter tvisteloven § 22-10, der domstolene skal foreta en avveining av behovet for hemmelighold og hensynet til sakens opplysning. Verken EMK eller EØS-retten krever at avveiningen i større grad skal tilgodese parten som krever bevistilgang. Rettergangen må i stedet bedømmes i sin helhet i lys av EMK art. 6. Bevistilgangen må ikke gripe inn i kjernen av retten til en rettferdig rettergang, men innenfor disse rammene er det opp til medlemsstatene å fastsette de nærmere reglene for bevistilgang. 

Interne rettslige vurderinger som bevis

HR-2025-876-U: Den underliggende tvisten gjaldt økonomisk oppgjør etter statens heving av en kontrakt om levering av 14 militære helikoptre. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg gjaldt en tvist om bevistilgang etter tvisteloven § 26-5, jf. § 21-7 første ledd, nærmere bestemt om helikopterselskapene kunne pålegges å fremlegge interne rettslige vurderinger av selskapenes kontraktsposisjon vis-à-vis staten.

Ankeutvalget presiserte at partene må gi tilgang til gjenstander som kan være bevis i en rettssak, forutsatt at beviset gjelder faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes. Kravet på bevistilgang må dessuten være tilstrekkelig spesifisert, og retten kan nekte tilgang til bevis dersom kostnadene ikke står i et rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset.

Staten hevdet at slike interne vurderinger var relevante i spørsmålet om kontraktsbruddet var forsettlig eller grovt uaktsomt. Lagmannsretten hadde avslått begjæringen om bevistilgang, med et kategorisk utgangspunkt om at interne rettslige vurderinger som hovedregel ikke kan kreves fremlagt utelukkende med den begrunnelse at de inneholder opplysninger om selskapenes standpunkt. 

Ankeutvalget kom til at dette var feil rettsoppfatning, som gjorde at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves. Spørsmålet burde heller vært om de interne rettslige vurderingene er relevante for det spørsmålet retten skal ta stilling til, altså om de kan utgjøre bevis for faktiske forhold i saken.

Ikke felles begrensning i tapende parts sakskostnadsansvar ved flere vinnende parter

HR-2025-1142-A: Saken gjaldt hvordan begrensningsregelen i tvisteloven § 10-5 annet ledd skal tolkes når det er flere vinnende parter. Regelen fastsetter at den tapende part skal dekke inntil 20 prosent av sakens tvistesum, og gjelder kun i småkravsprosess. I dette tilfellet var det 17 privatpersoner som hadde vunnet sak mot et eiendomsselskap, hvor spørsmålet ble om eiendomsselskapets ansvar for dekning av sakskostnader hadde en felles begrensning for de 17 privatpersonene, eller om hver enkelt av privatpersonenes sakskostnader kunne være på inntil 20 prosent av sakens tvistesum. 

Høyesterett delte seg i dissens 3-2. Flertallet kom til at begrensningen i tvisteloven § 10-5 annet ledd ikke er en felles begrensning, men at hver av de vinnende parter kan kreve dekket inntil 20 prosent. Mindretallet mente på sin side at begrensningen måtte gjelde felles for alle parter på samme side som reiser et felles krav. Dommen gir derfor en praktisk avklaring av sakskostnadsansvaret for tapende parter i småkravsprosess. 

Virkning av at lagmannsrettens kjennelse om å suspendere midlertidig forføyning oppheves

HR-2025-677-A: Selmer har tidligere omtalt denne saken i et eget nyhetsbrev. Greenpeace og Natur og Ungdom har gått til sak mot staten med krav om at vedtakene om godkjenning gav plan for utbygging og drift (PUD) for feltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil er ugyldig. Organisasjonene krevde også midlertidig forføyning for at virkningen av vedtakene skulle suspenderes i påvente av at hovedsaken ble avgjort. Oslo tingrett innvilget midlertidig forføyning, men Borgarting lagmannsrett suspenderte først virkningen av denne i mai 2024, før retten opphevet den midlertidige forføyningen i oktober 2024.

Lagmannsrettens begrunnelse for å ikke gi midlertidig forføyning var, noe oppsiktsvekkende, at "skranker som gjelder for domstolenes prøvelsesrett og demokratihensyn tilsier at forføyning ikke kan besluttes". Tvistelovens regler om midlertidig forføyning inneholder ingen slike skranker, noe Høyesterett nå har bekreftet.

Det er verdt å merke seg at lagmannsretten bare opphevet virkningen av tingrettens midlertidige forføyning "frem til lagmannsretten hadde avgjort anken over kjennelsen", noe som altså skjedde i oktober i fjor. Dermed oppstår spørsmålet om effekten av at Høyesterett har opphevet lagmannsrettens kjennelse er at tingrettens midlertidige forføyning trer i kraft igjen.

Momentene i en oppfriskningsvurdering

HR-2025-945-U: En selvprosederende part hadde anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett, men hadde betalt rettsgebyret 14 dager etter betalingsfristen. Betalingsfristen var blitt meddelt, og parten var blitt kjent med følgene av fristoversittelsen. Høyesteretts ankeutvalg kom dermed til at vilkårene for avvisning var oppfylt, jf. tvisteloven § 16-9 andre ledd. Spørsmålet ble dermed om det skulle gis oppfriskning etter tvisteloven § 16-12.

Ankeutvalget kom til at det ikke skulle gis oppfriskning, og ankeutvalgets vurdering av dette spørsmålet gir en god oversikt over relevante momenter i denne vurderingen. Det ble lagt vekt på at fristoversittelsen var så betydelig at forsømmelsens karakter klart talte mot å gi oppfriskning. Dette til tross for at kjennelsen det var anket over påførte parten en stor økonomisk belastning. Videre la ankeutvalget vekt på at de ville hatt begrenset kompetanse til å overprøve lagmannsrettens avgjørelse i en eventuell behandling av anken, slik at anken ikke hadde utsikter til å føre frem. Dette innebar at parten hadde liten interesse i å foreta prosesshandlingen. Hensynet til motparten talte som ellers mot å gi oppfriskning, men gjorde seg her ikke i større grad gjeldende enn i andre saker. 

Krav til "konkret betydning" for å opptre som partshjelp

HR-2025-1038-U: I en sak for Høyesterett om anbudskonkurranse for drift av sykehjemsplasser, som var avgrenset til ideelle organisasjoner, hadde Fagforbundet erklært partshjelp for en av partene, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd. Dette ble bestridt av motparten, som anførte at sakens innhold og virkning ikke lå innenfor Fagforbundets formål og virkeområde. Den underliggende tvisten var den samme som i HR-2025-1196-U, som også er behandlet i dette nyhetsbrevet. 

Høyesterett ankeutvalg viste til regelen i tvisteloven § 15-7 første ledd og tidligere rettspraksis i HR-2020-1956-A avsnitt 58-59, hvor det er uttalt at det sentrale er om utfallet av saken eller de rettslige spørsmålene saken reiser, har så stor betydning for de interessene foreningen skal fremme, at det er rimelig og naturlig at den opptrer som partshjelper. Ankeutvalget presiserte deretter denne rettsregelen ytterligere, ved å uttale at

Det er likevel klart at ikke enhver konsekvens vil gi arbeidstakerorganisasjoner en tilknytning til saken som gir grunnlag for partshjelp. Saken må ha slik konkret betydning for de interessene foreningen skal fremme, at det er rimelig og naturlig at den kan opptre som partshjelper [vår utheving].

Presiseringen av at saken må ha en konkret betydning, avgrenser mot at foreninger kan erklære partshjelp for mer generelle negative virkninger og supplerende politiske interesser, som ligger på siden av foreningens hovedformål. Fagforbundet ble følgelig ikke tillatt å opptre som partshjelper, da Fagforbundets primære formål er å ivareta arbeidstakerrettigheter, og denne saken dreide seg om spørsmål om rett til å delta i anbudskonkurranse. 

Voldgiftsdommers habilitet på grunn av sitt advokatfirmas klientforhold til en av partene

HR-2025-921-A: Selmer har tidligere omtalt denne saken i et eget nyhetsbrev. Saken gjaldt en tvist om gyldigheten av en voldgiftsdom. Spørsmålet i voldgiftsdommen var om to aksjonærer hadde opptrådt i strid med en aksjonæravtale ved å stemme mot styrets forslag til kapitalutvidelse. Spørsmålet for Høyesterett var om en av voldgiftsdommerne var inhabil, idet advokatfirmaet voldgiftsdommeren jobbet i hadde hatt oppdrag for en av partene i voldgiftssaken mens saken pågikk. 

Høyesterett kom enstemmig til at voldgiftsdommeren ikke var inhabil. I sin vurdering fastslo Høyesterett at habilitetskravet for voldgiftsdommere i voldgiftsloven langt på vei har samme innhold som habilitetskravet for ordinære dommere i domstolloven. Det er ikke grunnlag for å fastslå at det generelt er forskjeller i hvor grensen for inhabilitet går etter de ulike lovene. Høyesterett la vekt på advokatfirmaets bistand til parten gjaldt et miljørettslig saksforhold uten forbindelse til voldgiftssaken, og som hadde et lite omfang. Voldgiftsdommeren hadde dessuten ikke selv vært involvert i oppdraget. Dette ble håndtert av en advokat i en annen avdeling i advokatfirmaet. Med over 240 advokater i firmaet ble risikoen for uformell informasjonsflyt ansett som liten. 

Selv om voldgiftsdommeren var partner i advokatfirmaet i over 20 år og hadde hatt styreverv, var dette ikke tilstrekkelig til å veie opp for momentene som talte mot å identifisere ham med firmaet i relasjon til det aktuelle oppdraget.

Høyesterett la til grunn at voldgiftsdommeren ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter voldgiftsloven § 14 første ledd, da han ikke hadde informert tingretten om klientforholdet i forbindelse med oppnevningen som voldgiftsdommer. Dette ble likevel ikke ansett som utslagsgivende for habilitetsvurderingen. Det var en særmerknad fra dommer Falch om at voldgiftsdommers opplysningsplikt ikke er oppfylt ved bare å gi opplysninger til tingrettsdommeren som oppnevner ham, men at voldgiftsdommeren må sørge for at opplysningene kommer frem til partene i voldgiftssaken.

Dommen gir viktig veiledning om habilitetskrav for voldgiftsdommere og særlig om betydningen av advokatfirmaers klientforhold for advokater som utnevnes som voldgiftsdommere.

Statens rett til å opptre i sak for Høyesterett etter tvisteloven § 30-13

HR-2025-1196-U: Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet etter begjæring skulle gis adgang til å opptre i en sak for Høyesterett om lovligheten av Oslo kommunes reservasjon for ideelle organisasjoner i en anbudskonkurranse om drift av inntil 800 sykehjemsplasser. Adgangen til slik reservasjon er hjemlet i anskaffelsesforskriften § 30-2a om kontrakter som reserveres for ideelle organisasjoner. Den underliggende tvisten er den samme som i HR-2025-1038-U, som også er behandlet i dette nyhetsbrevet. 

Statens begjæring var basert på tvisteloven § 30-13 første ledd første og andre punktum. Bestemmelsen gir staten v/justis- og beredskapsdepartementet adgang til å opptre i saker for Høyesterett som reiser "spørsmål om å sette til side eller fortolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller stortingsbeslutning fordi reglene kan være i konflikt med Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid", så langt slik deltakelse er "nødvendig for å ivareta det offentliges interesser ved den mulige regelkonflikten".

Den aktuelle saken som staten ønsket å opptre i, gjelder i utgangspunktet innholdet i en forskrift, og saker om regler gitt med hjemmel i lov faller utenfor ordlyden i tvisteloven § 30-13. Samtidig er det i forslaget til ny lov om offentlige anskaffelser foreslått en reservasjon som langt på vei svarer til den aktuelle forskriftsbestemmelsen i saken. I den konkrete vurderingen av om statens begjæring skulle tas til følge, la ankeutvalget derfor avgjørende vekt på hensynene bak regelen i tvisteloven § 30-13, som er forholdet til statens lovgivningskompetanse. Etter ankeutvalgets syn berørte saken statens lovgivningskompetanse på en slik måte at staten måtte gis adgang til å opptre i den aktuelle saken – etter en analogisk anvendelse av tvisteloven § 30-13. 

Fristberegning ved begjæring om tilleggsavgjørelse

HR-2025-1071-U: Høyesteretts ankeutvalg hadde tidligere opphevet tingrettens og lagmannsrettens kjennelser og avvist saken, men ikke tatt stilling til spørsmålet om sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Det ble derfor fremsatt begjæring om tilleggsavgjørelse av den vinnende part. 

Spørsmålet var om begjæringen om tilleggsavgjørelse var fremsatt for sent, når denne ble fremsatt en måned og en uke etter forkynnelse av kjennelsen. Begjæring om tilleggskjennelse må fremsettes innen ankefristen, jf. tvisteloven § 19-9, og denne fristen er som hovedregel på én måned, jf. tvisteloven § 29-5 første ledd. Dersom ankefristen oversittes regnes dette som fravær, og fristen forlenges dermed ved rettsferie. Ankeutvalget slo deretter fast at "også fristen for å begjære tilleggsdom innen ankefristens utløp, forlenges på samme måte som ankefristen". Dette er en viktig praktisk avklaring for fristberegning ved begjæring om tilleggsavgjørelse. 

Dette medførte at begjæringen om tilleggsavgjørelse var fremsatt rettidig.