Nytt i sivilprosessen - januar til april 2025

Innhold

• Rettslig interesse
• Ankeregler og saksbehandling
• Bevis
• Sakskostnader
• Oppfriskning
• Rettsgebyr
• Gjenåpning
• Partshjelp
• Andre avgjørelser av betydning

Underentreprenør hadde ikke rettslig interesse i å reise sak mot byggherre

HR-2025-597-U: I et veibyggingsprosjekt krevde Statens vegvesen at en underentreprenør skulle skiftes ut. Underentreprenøren begjærte midlertidig forføyning mot staten ved Samferdselsdepartementet.

Spørsmålet for ankeutvalget var om underentreprenøren hadde rettslig interesse til å rette kravet mot Statens vegvesen v/Samferdselsdepartementet. Ankeutvalget kom til at rettslig interesse ikke forelå, som følge av at kravet bygde på en kontrakt hvor Statens vegvesen ikke var kontraktspart. Underentreprenøren måtte derfor rette kravet mot sin kontraktspart. 

Ankeutvalget uttalte også at tvungent prosessfelleskap for en hel kontraktkjede kun gjelder der det er nødvendig å bringe inn en tredjepart, slik at en dom hvor saksøkeren vinner får den virkningen som var ment med søksmålet. I denne konkrete saken, kunne rettmessigheten av utskiftningen av en underentreprenør avklares mellom underentreprenør og hovedentreprenør. Statens vegvesens handlinger som byggherre, i den grad de var relevante, måtte vurderes prejudisielt av domstolene. 

Feilen kunne ikke rettes etter tvisteloven § 16-5, fordi det at riktig saksøkt var i samme kontraktkjede ikke ga tilstrekkelig "nær tilknytning". 

Tingretten og lagmannsrettens kjennelser ble opphevet, og saken ble avvist fra domstolene. 

Feil verdifastsettelse av jaktrett ga grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens beslutning

HR-2025-369-U: Saken gjaldt en tvist om jaktrettigheter på en eiendom i Verdal kommune. Lagmannsretten hadde ikke gitt samtykke til å fremme anken, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om verdifastsettelsen til lagmannsretten var feil, slik at lagmannsrettens beslutning eventuelt måtte oppheves. Ved verdsettelsen hadde lagmannsretten bygd på verdien av ett jaktkort, mens den ankende part gjorde gjeldende at jaktens reelle verdi er høyere for ham enn prisen av ett jaktkort, da han jakter på flere jaktterreng. 

Ankeutvalget vurderte det slik at jaktrett som dekker et stort område har større verdi enn en jaktrett som dekker et mindre område, selv om ikke rettighetshaver kunne benytte seg av hele det store området samtidig. I tillegg påpekte ankeutvalget at en evigvarende jaktrett i form av en servitutt antakelig har en langt høyere verdi enn det som må betales for jaktlisenser på årlig basis. Ankeutvalget konkluderte med at lagmannsrettens verdsettelse var "åpenbart uriktig", og hadde ført til en for lav verdsettelse. Lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet. 

Lagmannsrettens beslutning opphevet grunnet utilstrekkelig begrunnelse i barnefordelingssak

HR-2025-456-U: Etter et samlivsbrudd praktiserte foreldre delt fast bosted for deres felles barn. Mor anmeldte far for overgrep, men saken ble henlagt av politiet og barnevernet. Tingretten avsa dom om at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar, med fast bosted hos mor og begrenset samvær med far. Far anket dommen til lagmannsretten, som nektet saken fremmet, jf. tvisteloven § 29-13 (2). Far anket videre til Høyesterett, og anførte blant annet at lagmannsretten ikke hadde vurdert nye bevis tilstrekkelig og at barnet ikke ble hørt på nytt. 

Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens beslutning, da begrunnelsen for å nekte anken fremmet var utilstrekkelig, særlig med tanke på sakens betydning for faren og de nye bevisene som ble tilbudt. Lagmannsrettens beslutning viste ikke en reell prøving av anken, og ble opphevet. 

Vesentlige svakheter i tingrettens dom i barnevernssak førte til opphevelse av lagmannsrettens beslutning

HR-2025-263-U: Saken gjaldt en fars anke mot tingrettens avgjørelse som nektet han kontakt med ett barn og ga svært begrenset kontakt med et annet barn etter at disse ble tatt hånd om av barnevernstjenesten. Lagmannsretten ga ikke samtykke til å behandle saken, jf. tvisteloven § 36-10 (3). Dommen ble anket videre til Høyesterett. 

Høyesteretts ankeutvalg fant betydelige svakheter i tingrettens dom, inkludert manglende vurdering av farens omsorgsevner og målet om gjenforening, til tross for at den baserte sin besøksavgjørelse på antakelsen om at gjenforening ikke var mulig, og at omplassering av barna skjedde uten farens samtykke, hvorpå han i tiden etter ble nektet besøk i en lengre periode uten formel avgjørelse. Ankeutvalget konkluderte med at disse svakhetene var vesentlige, jf. tvisteloven § 36-10 (3) bokstav c. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet. 

Lagmannsretten må vise at den har foretatt reell overprøving ved ankenektelse

HR-2025-105-U: Den underliggende saken gjaldt foreldreansvar og samvær. Lagmannsretten hadde nektet anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd, idet lagmannsretten fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke ville føre frem.

Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens beslutning. Lagmannsretten hadde ikke i tilstrekkelig grad kommentert ankende parts anførsel, men nøyd seg med å kort gjengi disse. Dermed hadde ikke lagmannsretten vist at den hadde gjort en reell overprøving, og om det var forsvarlig å nekte anken fremmet.

Lagmannsrettens avgjørelse om bevistilgang opphevet grunnet misforståelse av bevistema

HR-2025-496-U: Saken gjaldt en anke over lagmannsrettens kjennelse vedrørende statens krav om bevistilgang i en skattesak. Den underliggende saken dreide seg om gyldigheten av et vedtak fra skattekontoret som fastsatte inntekten til DHL Global Forwarding (Norway) AS ved skjønn, basert på skatteloven § 13-1. Lagmannsretten hadde ikke tatt til følge statens begjæring om bevistilgang. 

Ankeutvalget var enig med staten v/Skatteetaten, i at lagmannsretten kunne ha misforstått hvilket bevistema bevisene skulle belyse. Dette utgjorde en saksbehandlingsfeil som kunne ha fått betydning for den konkrete rettsanvendelsen. Lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet. 

Nye bevis tillatt fremlagt for Høyesterett når de ikke vesentlig endrer saken

HR-2025-435-U: Schenker AS anket en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett, hvor det oppstod spørsmål for Høyesteretts ankeutvalg om nye bevis kunne legges frem for Høyesterett og om det var anført et nytt faktisk grunnlag. Ankeutvalget tillot fremleggelse av nye dokumentbevis fra begge parter. 

Utgangspunktet for når en anke innvilges iht. tvisteloven § 30-4, er at nye bevis eller nytt faktisk grunnlag kun kan fremlegges dersom "særlige grunner taler for det", jf. tvisteloven § 30-7 (1). Ankeutvalget pekte på at de nye bevisene i denne saken ikke ville vesentlig endre saken eller gjøre den mer kompleks. Ankeutvalget konkluderte videre med at det påståtte nye faktiske grunnlaget var i samsvar med påstandsgrunnlaget som tidligere var presentert i lagmannsretten, og ankeutvalget presiserte at § 30-7 ikke gjelder for faktiske forhold som har vært påberopt i lagmannsretten med mindre disse er frafalt. 

Sivilt erstatningskrav i straffesak krever selvstendig vurdering av sivilrettslig beviskrav

HR-2025-115-U: I en straffesak ble det også reist krav om oppreisningserstatning. Lagmannsretten hadde tilkjent oppreisningserstatning med henvisning til at det var strafferettslig bevist at handlingene var begått, uten å særskilt drøfte det sivilrettslige beviskravet eller vurdere om handlingene kunne anses bevist sivilrettslig. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom for oppreisningserstatning på grunn av dette.

Arrest for å sikre fremtidig krav på sakskostnader

HR-2025-495-U: Ankeutvalget behandlet en anke over en kjennelse. Alpha Holding Øst AS hadde begjært arrest i en eiendom for å sikre betaling av fremtidige omkostninger og erstatningskrav. Tingretten ga først kjennelse om arrest uten muntlig forhandling, men omgjorde denne etter muntlig forhandling.

Etter anke ble tingrettens kjennelse opphevet av lagmannsretten, som også lot Alpha Holding Øst AS' krav om tinglysing av tingrettens første kjennelse på eiendommen føre frem. 

Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse hadde dissens 2-1. Flertallet tok utgangspunkt i at arrest kun kan kreves av en som har et pengekrav mot en annen, i tillegg til at de øvrige vilkårene for arrest må være oppfylt. Videre uttalte flertallet at saksøkeren må sannsynliggjøre at vedkommende vil få tilkjent sakskostnader som pådras i den underliggende saken. Det ble lagt vekt på at en adgang til å kreve arrest kunne misbrukes for å fremtvinge en prejudisiell vurdering av partenes krav og posisjoner i saken, og konkluderte med at lagmannsrettens rettsanvendelse om arrest som sikkerhet for fremtidig sakskostnader var uriktig. 

Mindretallet var enig med lagmannsretten, og la vekt på at et krav om sakskostnader ikke er annerledes enn andre erstatningskrav i sakens sammenheng. 

Rettsmekler kan avgjøre sakskostnadsspørsmål som enedommer etter rettsforlik

HR-2025-471-U: Saken gjaldt anke over avgjørelse om sakskostnader etter inngåelse av rettsforlik. Høyesteretts ankeutvalg vurderte om rettsmekleren hadde anvendt tvisteloven § 19-11 korrekt ved å avgjøre sakskostnadsspørsmålet alene, samt om det var nødvendig å skille mellom sakskostnader for hovedkrav og motkrav. 

Ankeutvalget konkluderte med at rettsmekleren kunne behandle sakskostnadsspørsmålet som enedommer. Det ble fremhevet at det er rettsmekler som tar avgjørelser etter tvisteloven § 19-11 andre til fjerde ledd, og det var i saken kun snakk om et rettsmeklingsmøte, og ikke et rettsmøte. Det var heller ikke feil at rettsmekler i avgjørelsen ikke skilte mellom sakskostnader for hovedkrav og motkrav, da avgjørelser etter tvisteloven § 19-11 fjerde ledd skal avgjøres etter skjønn. Anken ble enstemmig forkastet, og ankemotparten ble tilkjent sakskostnader på 15 000 kroner.

Høyesterett kan behandle krav om statens erstatningsansvar for sakskostnader samtidig med anke over sakskostnader

HR-2025-150-U: Den underliggende saken gjaldt foreldreansvar. En av partene anket lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnadsansvar mot den andre parten, og krevde samtidig erstatning fra staten for sakskostnadene på grunn av feil ved rettens behandling av sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-12. 

Ankeutvalget kom til at det var kompetent til å behandle anken over om sakskostnadsansvaret mellom partene og spørsmålet om statens erstatningsansvar i samme sak. Ankeutvalget fant det ikke nødvendig å forelegge spørsmålet for staten, og tok ingen av kravene til ankende part til følge.

Oppfriskning ved tvangsinnleggelse av selvprosederende part grunnet psykisk sykdom

HR-2025-191-U: Den underliggende saken gjaldt tvangssalg. Den parten som det hadde blitt begjært tvangssalg mot (A) hadde fått anken avvist i lagmannsretten grunnet manglende betaling av rettsgebyr. A var selvprosederende. Lagmannsretten tok ikke As begjæring om oppfriskning av avvisningskjennelsen til følge, fordi hun ikke rettidig hadde inngitt merknader til avvisningskjennelsen. A anket denne kjennelsen der hun ble nektet oppfriskning til Høyesterett, hvor hun fremla nye opplysninger som beviste at hun hadde vært tvangsinnlagt grunnet psykisk sykdom, og derfor ikke hadde kunnet inngi merknader.

Ankeutvalget kom til at vilkårene for oppfriskning var til stede, ettersom As sykdom ga henne gyldig fravær, og hun ikke kunne bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget, jf. tvisteloven § 16-12 første ledd.

Anke avvist ved manglende betaling av rettsgebyr – ikke grunnlag for oppfriskning

HR-2025-367-U: Vannkanten Fornebu AS, som var under konkurs, hadde anket en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. Anken var gjenstand for et rettsgebyr, som ikke ble betalt innen fristen. Høyesteretts ankeutvalg vurderte om anken skulle avvises på grunn av manglende betaling av gebyret og om det var grunnlag for oppfriskning av fristen, jf. tvisteloven § 16-9 (1) 1. pkt. 

Ankeutvalget fant at vilkårene for avvisning var oppfylt. Ved avvisning på grunn av manglende betaling er det et vilkår at fristen er meddelt, og ankeutvalget fant at parten hadde blitt korrekt varslet om betalingsfristen og konsekvensene av å ikke overholde den. Spørsmålet var derfor om det skulle gis oppfriskning, jf. tvisteloven § 16-9 (1) 1. pkt. Ankeutvalget la særlig vekt på at parten var sterkt klanderverdig for den sene betalingen, og konkluderte med at det ikke skulle gis oppfriskning. Anken ble avvist. 

Begjæring om gjenåpning avvist – påståtte nye opplysninger var kjent under ordinær behandling

HR-2025-452-U: Saken handlet om begjæring om gjenåpning av en avgjørelse etter tvisteloven § 31-4 bokstav a, hvor en kommune var dømt til å betale oppreisning etter at en mor hadde blitt fratatt omsorgen for sin datter. Moren hevdet at begrenset samvær hindret en mulig senere tilbakeføring av omsorgen i strid med retten til familieliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Høyesterett fant at myndighetenes inngrep krenket denne retten, da reduksjon i samværet reelt sett innebar en oppgivelse av gjenforeningsmålet uten tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Kommunen ble dømt til å betale oppreisning og dekke saksomkostninger. 

Ankeutvalget avviste kommunens begjæring om gjenåpning med henvisning til at de påståtte nye opplysningene ikke var ukjente for kommunen under den ordinære behandlingen, og at det ikke var sannsynliggjort at avgjørelsen ville blitt en annen med disse opplysningene. Det ble påpekt at feil ved rettsanvendelsen ikke gir grunnlag for gjenåpning, samt at kommunens anførsler om at Høyesterett hadde brukt en for streng norm for omsorgsoverdragelse også ble avvist.

Nye sakkyndige vurderinger kan gi grunnlag for gjenåpning 

HR-2025-111-U: I en forsikringssak om en båtskade hadde det blitt rettskraftig avgjort at forsikringstageren selv hadde forsettlig skadet båten. I etterkant av avgjørelsen fremla han to nye sakkyndigrapporter som konkluderte med at dette ikke var riktig, og begjærte saken gjenåpnet, jf. tvisteloven § 34-1 bokstav a.

Ankeutvalget kom til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves. Ankeutvalget uttalte at nye sakkyndige vurderinger kan gi grunnlag for gjenåpning selv om de ikke bygger på nytt materiale. Det avgjørende er om de tilfører saken noe nytt i forhold til det som forelå under den opprinnelige behandlingen. Lagmannsretten hadde i stedet bygget på at selv om det forelå nye opplysninger, ville ikke lagmannsretten kommet til et annet resultat, idet det var mange andre grunner til at han ikke ville hatt krav på forsikringsutbetaling. Lagmannsrettens drøftelse var dermed ikke knyttet til den sentrale konklusjonen i den opprinnelige dommen – at forsikringstageren forsettlig fremkalte forsikringstilfellet – men heller dommens resultat, at forsikringstageren ikke hadde krav på erstatning. Høyesterett pekte på at forsikringsselskapet i den opprinnelige dommen kun hadde gjort gjeldende som påstandsgrunnlag at forsikringstageren forsettlig hadde fremkalt forsikringstilfellet. Lagmannsretten måtte dermed ta utgangspunkt i at retten opprinnelig bare kunne bygge på dette påstandsgrunnlaget når den skulle vurdere om resultatet ville blitt et annet dersom de nye opplysningene hadde kommet frem. Det hadde lagmannsretten ikke gjort.

Analogisk anvendelse av tvisteloven § 30-7 for spørsmål om opptreden som partshjelp

HR-2025-531-U: Ankeutvalget uttalte at tvisteloven § 30-7 første ledd får analogisk anvendelse når partshjelp erklæres etter at anken er tillatt fremmet, med henvisning til HR-2025-397-U avsnitt 3. Det kreves at ankeutvalget finner at "særlige grunner" taler for å tillate partshjelpen, i tillegg til at de alminnelige vilkårene for partshjelp etter tvisteloven § 15-7 må være oppfylt. 

Ankeutvalget konkluderte med at partshjelpen ikke ville føre til noen endring av sakens karakter eller vidløftiggjøring av den, og opptreden som partshjelp ble derfor tillatt. 

Analogisk anvendelse av tvisteloven § 30-7 for partshjelp etter at anke er tillatt fremmet

HR-2025-397-U: Høyesteretts ankeutvalg behandlet spørsmålet om Maskinentreprenørenes forbund skulle få opptre som partshjelper til støtte for Consto Anlegg Nord AS i deres anke mot staten v/Nærings- og fiskeridepartementet. Spørsmålet ble behandlet etter at anken var tillatt fremmet, og Maskinentreprenørenes forbund hadde sendt inn skriftlig innlegg, jf. tvisteloven §15-8, og erklært partshjelp ved etterfølgende prosesskriv. Ingen av partene bestred partshjelpen, jf. tvisteloven § 15-7 (2) 3. pkt. 

Tvisteloven § 30-7 (1) ble tolket analogisk, med den følge at erklæringer om tredjeparters inngripen etter anken er tillatt. I tillegg fant ankeutvalget at de alminnelige vilkårene for partshjelp var oppfylt, jf. tvisteloven § 15-7. Samtykke til partshjelpen ville ikke føre til noen endring av sakens karakter eller gjøre den mer om omfattende, jf. tvisteloven § 15-7. Ankeutvalget la videre til grunn en presumpsjon i tråd med tidligere rettspraksis om at vilkårene for tredjeparters inntreden som partshjelp etter tvisteloven § 15-7 var oppfylt når ingen av partene bestred partshjelp. 

Prejudikatsinteresse er tilstrekkelig for partshjelp fra foreninger

HR-2025-215-U: Den underliggende saken gjaldt et erstatningskrav fra en byggherre mot Rambøll Norge AS. Erstatningskravet ble begrunnet i profesjonsansvaret, ettersom byggherren mente at Rambøll Norge AS hadde gitt mangelfull rådgivning. Rådgivende Ingeniørers Forening erklærte partshjelp til fordel for Rambøll Norge AS, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b, jf. tvisteloven § 1-4. 

Ankeutvalget tillot partshjelp for Rådgivende Ingeniørers Forening. Ankeutvalget uttalte at partshjelp skal tillates for foreninger og stiftelser i saker som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter tvisteloven § 1-4. Under henvisning til Rt. 2012 s. 487, uttalte ankeutvalget at en ren prejudikatsinteresse er tilstrekkelig forutsatt at saken er relevant for organisasjonen eller medlemmene, og interessen naturlig faller innenfor organisasjonens formål og virkefelt. 

Partshjelp tillatt når domsutfallet kan få direkte betydning for tredjepart

HR-2025-190-U: Den underliggende saken gjaldt tvist mellom to selskaper om en voldgiftsavgjørelse var ugyldig. En tredjepart erklærte partshjelp, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a under henvisning til at de hadde vært part i voldgiftsavgjørelsen og dermed hadde et reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vant. 

Ankeutvalget tillot partshjelp for tredjeparten, idet domsutfallet kunne få direkte faktisk betydning for denne parten dersom voldgiftsdommen ble kjent ugyldig. Når det gjaldt det generelle innholdet i tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a, viste ankeutvalget til Rt. 2014 s. 6 avsnitt 6, som fastslår at det er tilstrekkelig at domsutfallet kan ha direkte faktisk betydning for partshjelperens rettigheter eller plikter, og at partshjelperen som følge av dette har et reelt behov for å intervenere i saken for å ivareta sine interesser. 

Krav til 'særlige grunner' for å tillate partshjelp etter at anke er fremmet

HR-2025-79-U: I en sak mellom Oslo kommune og Ncc Norge AS erklærte Norges bygg- og eiendomsforening partshjelp til støtte for Oslo kommune, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b. 

Ankeutvalget tillot partshjelpen. Det ble uttalt med henvisning til HR-2020-1956-A avsnitt 58-59 at avgjørende i vurderingen om å tillate partshjelp etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b er om utfallet av saken eller de rettslige spørsmålene saken reiser, har så stor betydning for de interessene foreningen skal fremme, at det er rimelig og naturlig at den kan opptre som partshjelper.

Når partshjelp erklæres etter anke er inngitt, får tvisteloven § 30-7 første ledd analogisk anvendelse. Ved vurderingen av om bestemmelsens krav til "særlige grunner" for å tillate partshjelpen er oppfylt, skal det legges vekt på om partshjelpen vil føre til noen endring av sakens karakter eller en vidløftiggjøring av den. Særlig skal det legges vekt på om partshjelperne vil kunne opptre innenfor den fastsatte tidsrammen, om det vil skje til fortrengsel for partene, og om partshjelpen kan føre til dobbeltbehandling. Etter en konkret vurdering fant ankeutvalget at det forelå slike særlige grunner.

Lagmannsretten må vurdere innsigelser mot oppnevnt prosessfullmektig

HR-2025-540-U: En kvinne (A) hadde blitt pålagt av tingretten å møte med prosessfullmektig i en barnevernssak. Etter utgått frist, oppnevnte tingretten en prosessfullmektig etter rettshjelpsloven § 21. Advokaten som ble oppnevnt hadde tidligere hatt rollen som advokat for As barn. A anket oppnevnelsen til lagmannsretten, som forkastet anken uten å vurdere om As innsigelser mot den oppnevnte advokaten gjorde det "åpenbart uforsvarlig eller urimelig" å oppnevne ham, i tråd med tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Dette var en saksbehandlingsfeil som kunne ha virket inn på resultatet, etter ankeutvalgets syn. Det kunne ikke tillegges vekt at A selv kunne løst situasjonen ved å velge en annen prosessfullmektig, som retten kunne oppnevne. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet så langt den gjaldt anken over oppnevnelsen av prosessfullmektig.  

Eierseksjonssameie har partsevne i søksmål om mangler ved fellesarealer

HR-2025-451-A: Saken omhandlet spørsmålet om et eierseksjonssameie har partsevne i et søksmål om erstatning for mangler ved fellesarealene, rettet mot daglig leder og styreleder i selskapet som oppførte bygningen. Sameiet Hagalia 40, med sju bruksenheter, saksøkte Moods Eiendom AS og dets daglige leder for utbedringskostnader anslått til over fire millioner kroner, jf. aksjeloven § 17-1 og eierseksjonsloven § 60. Moods Eiendom anførte at sameiet ikke hadde partsevne. 

Høyesterett konkluderte med at eierseksjonsloven § 60 (3) gir sameiet partsevne til å fremme slike krav, også mot ledelsen i utbyggerselskapet, når det gjelder krav om erstatning etter aksjeloven § 17-1. Anken førte frem, og Sameiet Hagalia 40 ble tilkjent sakskostnader for alle instanser. Dommen fastslår at et sameie har partsevne ved søksmål basert på mangler ved fellesarealene, og at sameiets styre kan fremme krav mot utbyggerselskapets ledelse for slike mangler.

Avvisning av barns søksmål ikke i strid med EMK når alternative muligheter ikke var uttømt

HR-2025-134-U: Mor og datter på 10 år reiste sak om erstatning og oppreisning mot en kommune grunnet krenkelse av EMK artikkel 8. Saken ble avvist for datterens vedkommende, og avvisningskjennelsen ble anket til Høyesterett.

Ankeutvalget mente at avvisningen ikke var i strid med EMK artikkel 6 om adgang til domstolene. Saken var blitt avvist fordi datteren ikke kunne opptre for domstolene, og datteren ikke hadde fått sin stedfortreder til å reise sak for henne, jf. § 2-2 tredje ledd, jf. 2-3 første ledd. Stedfortreder for datteren var begge foreldrene i fellesskap, jf. tvisteloven § 2-4 første ledd første punktum og vergemålsloven § 18 første ledd. Faren hadde ikke gitt fullmakt. Mor var dessuten inhabil som verge, jf. vergemålsloven § 34, siden saken gjaldt hennes omsorgsevne. Det var heller ikke oppnevnt setteverge etter vergemålsloven § 27. Ettersom ikke alle mulighetene som fantes for at barnet kunne anlegge søksmål ikke var benyttet, fant Høyesterett at avvisningen ikke var i strid med EMK. De begrensningene som var bakgrunnen for at saken var avvist, var dessuten satt for å verne barnet, og gikk undere ingen omstendigheter lengre enn hva som måtte anses forholdsmessig ut fra formålet.